Hefteflom og stagnasjon

Frem til 2. verdenskrig var det egentlig ikke noen forsøk på å utgi det vi i dag ser på som tegneseriehefter. Det nærmeste var Spenning og spøk, som var et tegneseriebilag til Norsk Ukeblad i 1935. Tegneserieutgivelser i Norge på denne tiden var i hovedsak julehefter, og et flertall av disse var norskproduserte.

Amerikanske tegneserier utenom juleheftetitler som Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia og Blondie holdt seg i aviser og ukeblader, og det var først i 1941 at det første tegneserieheftet med slike tegneserier dukket opp i Norge. Spøk og spenning var sannsynligvis inspirert av det danske Skipper Skræk-bladet, og antologien samlet amerikanske tegneserier fra søndagsavisene publisert omtrent slik som tegneseriebilagene så ut i USA. Det var derfor ikke rart at Spøk og spenning dukket opp på nytt etter krigen etter samme mal, og Allers lot Skipper Skræk få en norsk avlegger i form av Skippern i 1947. Selv om disse tegneserieheftene var viktige, var det først i 1948 at den største salgssuksessen blant norske tegneseriehefter dukket opp. Donald Duck & co kom med første nummer like før jul. På grunn av papirrasjonering måtte tegneseriebladet starte opp som månedsblad og med et begrenset antall sider. Etter hvert økte både sidetallet og utgivelsesfrekvensen, og fra 1959 kom heftet ukentlig. Salgstallene nådde en topp på 250.000 eksemplarer i henholdsvis 1979 og 1986. Ikke ille når man tenker at landet på denne tiden hadde en befolkning på rundt fire millioner innbyggere!

 

Det første Se og les i 1945. Kaare Bratung tok seg av forsidetegningen.

Flere av juleheftene som var etablert i mellomkrigstiden fortsatte utover 1940- og 1950-tallet. Like fullt må man si at etterkrigsårene la en demper på produksjonen av norske tegneserier. Mens det hele tiden ble publisert norske tegneserier til aviser og ukeblader, var det få titler i bladhyllene. Eyvin Ovrum hadde gjennom sitt Atelier E-O stått bak en rekke tegneserier. Som regel var han redaktør, noen ganger figurerte han som manusforfatter og innimellom kunne han bidra med tegninger. E-O’s norske bildeserier ble gjenskapt som Se og les, som kom som antologi med 21 hefter fra 1945 til 1947. I tillegg var Atelier E-O ansvarlig for flere tegneserier som fikk plass i ulike aviser og tidsskrifter.
 

En tidlig Baldrian-stripe. Denne var på trykk i Nationen 7. august 1948.

Den viktigste samarbeidspartneren til Eyvind Ovrum var Kaare Bratung. Bratung var en meget habil tegner som behersket flere stilarter. Han hadde tegnet actiontegneserier med for eksempel remediering av Hjortedreper og Jøngehøvdingen, mens humortegneserier som Professoren, Jompa lapp og Baldrian viste en annen side av Bratung. Dyr stod i fokus med kuen Dagros og hesten Pilatus, mens han også tegnet sakprosa med “Fru og frøken Flink” med oppskrifter i tegneserieform. Dagros ble en spesielt stor suksess for Atelier E-O med publisering i mange aviser, og tegneserien fikk også en håndfull julehefter på 1980-tallet. Ellers ble Kaare Bratung tildelt Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris i 1977 for sin samlede innsats.

 

Et eksempel fra "Ningsiangpatruljen" tegnet av Sverre Madsen. Dette utdraget var på trykk i Kom og se nr. 6/1946.

Sverre Madsen arbeidet som tegner og litograf hos Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger. For Det norske misjonsselskap laget han flere tegneserier, som kom på trykk i barnebladet "Kom og se". For eksempel var en adaptasjon av "Ningsiangpatruljen" av Racin Kolnes på trykk i bladet i 1946. Dette er en skildring av speiderliv i Kina på midten av 1940-tallet. Madsen laget blant annet også indianertegneserien "Skatten" og en tegneserieversjon av Annie Fellows Johnstons "Gutten fra Galilea".

 

Odd Harrongs karakter Blid Berg - her som cowboy.

Odd Harrong var kunstneren som gikk egne veier. På femtitallet laget han tegneseriehefter der han skrev, tegnet og ordnet det forretningsmessige selv. I alt kom det 47 utgivelser fra 1952 til 1956 med «Harrongs komikk» og «Harrongs Cowboy komikk». En av karakterene hans, Blid Berg, fikk seg et eget hefte allerede i 1942, og i 1971 dukket figuren opp i et eget julehefte. Det kom to album med Odd Harrongs «Den usynlige mannen» i 1978. Disse ble utgitt av Harrong på eget forlag og inneholder tegneserier som opprinnelig var trykt i «Harrongs Cowboy komikk» på femtitallet. Enkelte av Harrongs tegneserier ble også trykt i aviser på 1960-tallet. Etter dette har det vært stille rundt tegneseriene til Odd Harrong i norske tegneserieutgivelser med unntak av noen smakebiter som var på trykk i Fidus på nittitallet.

 

Smørbukk i streken til Solveig Muren Sanden fra 1958.

I 1957 overtok Solveig Muren Sanden tegneransvaret etter Jens R. Nilssen på «Tuss og Troll». Tegneserien hadde vært publisert som julehefte med tegneserier basert på eventyr siden 1945, og fra 1944 gikk tegneserien også i Norsk Barneblad. I 1959 overtok Solveig Muren Sanden også «Smørbukk», som hadde vært publisert siden 1938. Med innsatsen på disse tegneseriene gjennom mange tiår skapte Sanden seg en status som den viktigste kvinnelige tegneserieskaperen i Norge. Hun ble da også tildelt landets første tegneseriepris, da hun sammen med Johannes Farestveit fikk Kulturdepartementets tegneseriepris i 1973. Solveig Muren Sanden er også tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv.

 

Bassen & co ble publisert som helsides tegneserier i Familien. Her er et utdrag fra en slik side.

 

Lars Wangensten-Berge var grafisk designer i forlaget Aschehoug i flere tiår, og han illustrerte en rekke bøker. I 1948 startet han opp tegneserien "Bassen & co" i Kristen Ungdom, som skiftet navn til Familien i 1959. Tegneserien holdt det gående i nesten tyve år, og den skildrer en vennegjeng som opplever både spennende eventyr og hverdagsliv et sted på Sørlandet. Tegneserien er preget av Wangensten-Berges gode tegnearbeid og en realistisk tilnærming i handlingen.

Kjell Aukrust leker seg med tegneseriens form og virkemidler i denne stripen med N'Albert.

 

Kjell Aukrust var involvert i flere tegneserier. Allerede i 1941 fikk han tegneseriestriper på trykk i Aftenposten i forbindelse med en tegneseriekonkurranse. I 1946 ble Aukrust vernepliktig tegner i «Mannskapsavisa», og etter militærtjenesten fortsatte han med oppdrag for Forsvarets avis. Det var i «Mannskapsavisa» soldattegneserien om «N'Albert» dukket opp for første gang i 1951, og Aukrust tegnet nye striper med tegneserien frem til 1959. Siden gikk «N'Albert» i opptrykk i «Mannskapsavisa» og senere i etterfølgeren «Forsvarets Forum». En samlebok med alle de 157 stripene av tegneserien ble utgitt i 2019. 

 

Med uventede vrier på handlingen og ulike metagrep gjorde Odd Børretzen en spennede jobb i NÅ med tegneserien "Herr Cule".

Odd Børretzen laget flere tegneserier for ukeblader og aviser. Den viktigste av disse er «Herr Cule», som gikk i ukebladet NÅ i 1959 og 1960. «Herr Cule» er en leken tegneserie, som leker seg med kunstartens form og uttrykk. Børretzen var ikke redd for å eksperimentere, og «Herr Cule» fremstår som temmelig moderne i forhold til andre norske tegneserier fra samme tid. «Herr Cule» ble utgitt i en samlebok fra Lite forlag i 2024.

Peer Gynt ved Soria Moria slott fra Øverland og Opøiens Ibsen-adaptasjon.

Av avistegneserier i etterkrigstiden må «Peer Gynt» av Arne Øverland og Per Opøien (1961), «Grane» av Christian Kittilsen (1963), «Hobby Hipp» av Sissel Solem (1970), «Seidel og Tobram» av Håkon Aasnes (1972) og «Glåmrik» av Bjørn Morisse (1972) nevnes spesielt. «Peer Gynt» ble opprinnelig kun trykt i Danmark og Tyskland, fordi tegneserien ble stoppet av Henrik Ibsens arvinger i Norge. Det var først da Ibsens verker var falt i det fri at tegneserien kunne trykkes i norsk språkdrakt, og da dukket den opp i Aftenposten og en rekke regionsaviser.

Christian Kittilsens Grane i Aftenposten 8. februar 1965.

 

Christian Kittilsen hadde laget flere tegneserier før han startet opp med «Grane». Første stripe var på trykk i Aftenposten 2. januar 1963, og tegneserien gikk i avisen frem til 14. oktober 1972. Mange regner «Grane» som den første norske tegneserien med naturvern som hovedtema.Så langt er de nærmere 3000 stripene med tegneserien ikke utgitt i samlet form.

Den eneste Hobby Hipp-utgivelsen er dansk. Denne tverrpocketen ble utgitt av Winthers forlag i 1979.

Sissel Solem var Norges største tegneseriesuksess utenlands på 1970-tallet. Tegneserien «Hobby Hipp» var på trykk med dagsstriper i aviser som Dagens Nyheter i Sverige, Politiken i Danmark og London Express i Storbritannia. I tillegg kunne man lese tegneserien her til lands i ukebladet NÅ og avisene Adresseavisen, VG og Bergens Tidende. Det finnes kun én «Hobby Hipp»-utgivelse, og det er en tverrpocket i serien Mini-pocket. Den kom fra Winthers forlag i Danmark i 1979. Tegneserien ble aldri samlet på norsk, men et utvalg striper var på trykk i Bobla nr. 151. I tillegg hadde Adresseavisens lesere et gjensyn med tegneserien for ikke så lenge siden. Fra mars 2019 til januar 2021 trykket avisen «Hobby Hipp» på ny. I ettertid ser vi at «Hobby Hipp» har fått lite oppmerksomhet. Tegneserien er utelatt i både bøker og artikler som tar for seg norsk tegneseriehistorie til tross for tegneseriens utbredelse og suksess.

Vikingkarakterer som diskuterte syttitallets samfunn var typisk for Glåmrik. Her en stripe fra 1975.

Bjørn Morisse var både musiker og kunstner. Som serieskaper er han best kjent for tegneserien "Glåmrik", som gikk i Dagbladet i to perioder på 1970-tallet. Tegneserien var både ironisk og samfunnsrefsende, og den ble utgitt i tre tverrpocketer. Morisse bodde i perioder i Danmark, og han fikk “Glåmrik” utgitt der under navnet “Svikingene”. I 1979 ble tegneserien lagt ned etter at Morisse hadde laget en vits som gjorde narr av jødeutryddelsene under 2. verdenskrig.

Seidel og Tobram må regnes som en unik stripetegneserie i norsk sammenheng. Dette eksemplet var på trykk i Nationen i 1973.

 

Seidel og Tobram dukket opp på trykk i norske aviser 6. august 1972. Med Bulls som distributør, fikk tegneserien en større utbredelse enn det som var vanlig for norske avistegneserier på denne tiden. På det meste gikk “Seidel og Tobram” i fjorten aviser. Den ble lagt ned etter tyve år. Da hadde Aasnes laget cirka 5000 striper med tegneserien. Det er kommet to utgivelser fra tegneserien. Begge som årsalbum fra Norsk Tegneserieforum på 1980-tallet.

NTFs årsalbum fra 1983 hadde fokus på Håkon Aasnes og "Seidel og Tobram".

Utover 1950- og 1960-tallet drukner de norske tegneseriene i forhold til utenlandske tegneserier. I avisene og ukebladene er det i hovedsak amerikanske avistegneserier som fører an, og i kioskhyllene dukker det jevnlig opp nye titler som gjør at tilbudet av tegneseriehefter bare blir større. Flere genrer finner sin plass på markedet, og funny animal-tegneserier fra Disney-konsernet får følge av en rekke tegneserier med fokus på spenning og humor. Blant disse er westerntegneseriehefter som “Vill vest” og “Hopalong Cassidy” og superhelttegneserier som “Stålmannen” og “Lynvingen”. Utenom juleheftene er norske tegneserier i klart mindretall.

Krig og eksperimenter

Andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen skapte en ny hverdag for tegneserier i Norge. De første krigsårene fortsatte en rekke utenlandske tegneserier i aviser og ukeblader, men etter hvert satte okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling en stopper for enkelte tegneserier av utenlandsk opphav. En egen forordning om oversatt litteratur sørget for forbud av en rekke tegneserier laget i allierte land, mens nazistene også drev sensurvirksomhet av både tegneserier, vitsetegninger og annet innhold i ulike publikasjoner.

"Lille Nulle" fra Fritt Folk 20. januar 1945.

 En tegneserie som var godkjent av okkupasjonsmakten, var «Lille Nulle» av Ola Cornelius. Cornelius må regnes som en av landets pionerer innen animasjon, og han var involvert som regissør av Norges første animasjonsfilm «Fanden i nøtten» fra 1917. Her samarbeidet han med blant annet Eyvin Ovrum. «Lille Nulle» gikk i Nasjonal Samlings avis Fritt Folk i 1944 og 1945. Hovedpersonen er en liten gutt som stiller spørsmålstegn ved det han hører om krigen og samfunnssituasjonen. Dette går til stadighet ut over foreldrene, som har jøssingsympatier.

En del amerikanske tegneserier fikk gå i ulike norske publikasjoner gjennom store deler av 2. verdenskrig. Sannsynligvis gikk disse gjennom sensuren fordi innholdet var uskyldig nok for de nazistiske sensurmyndighetene. I tillegg var flere tegneserier redigert til den klassiske, norske publiseringsformen med tekst under rutene. Dermed kan det være at okkupasjonsmakten trodde at dette var norskproduserte tegneserier.

Handlingen i "Brillebekk junior" tar utgangspunkt i hendelser rundt sønnen til skolemester Brillebekk. Tegneserien til Alice Midelfart kunne leses i Damms Billed-serier.

 

Andre verdenskrig ble en god tid for nye, norske tegneserier. Selv om den tyske okkupasjonsmakten forbød utenlandske tegneserier og sterk sensur rådet, ble det laget enkelte interessante tegneserier. Både Aftenposten og Norsk Ukeblad var blant dem som inviterte til tegneseriekonkurranser, og flere blader erstattet utenlandske tegneserier med norske. Det er med dette bakteppet at en rekke tegneserier blir til. Dog er flere av krigens nyskapninger innen den niende kunstart knapt sett utenfor bladene og avisene de ble trykt i den gang. Det er synd, for det er mye godt arbeid å finne sammen med en og annen kuriositet.

 

Cyklon Kid i Mystikk i 1943. Tegneserien er senere samlet i utgivelsen «Norske tegneserier 1942-1947», som ble utgitt på Steens forlag i 2016. Her kunne man også lese andre tegneserier av Arnold Jacoby og brødrene Mosebekk.

Verdt å trekke frem her er stripeserien «Vingtor» av Roar Ydse, som vant Aftenpostens tegneseriekonkurranse. Dette er en satire over livet i okkupasjonstidens Norge med karakterer som ser ut til å være hentet ut av norrøn mytologi. I samme konkurranse deltok Kjell Aukrust og Einar Granum, som fikk femteplass for «Simen» med handling fra norsk bondemiljø. Tegneseriekonkurransen i «Norsk Ukeblad» ble vunnet av science fiction-tegneserien «Atlantis» av pseudonymet Erik Glende. Bak det skjulte forfatter Arnold Jacoby seg sammen med kunstnerbrødrene Trygve og Olav Mosebekk. Trygve Mosebekk prøvde seg også på superhelter sammen med Jacoby. Deres «Cyklon Kid», som hadde Irian Dew som byline, havnet på trykk i Mystikk i 1943.

 

Forside med Den grå ulv av Jacob Grundt til Damms Billed-serier.

Ellers må det trekkes frem norskproduserte spenningstegneserier trykt i «Damms Billed-serier» og «E-O’s Norske Bilde-serier» fra 1942. Blant disse er indianertegneserien «Hjortefot» tegnet av Jacob Grundt, «Den grå ulv» av Grundt og manusforfatter Håkon Bjerre samt «Hjortejeger» av Kaare Bratung. Alice Midelfart, som senere illustrerte de norske Pippi Langstrømpe-bøkene, bidro med humortegneserien «Brillebekk junior» og sakprosategneserien «Historien i tekst og bilder» i Damms Billedserier. I samme blad kunne man lese «Aladdin og tryllelampen» av Johs. Berggren, som tok utgangspunkt i arabiske eventyr. Også Thorbjørn Egner ga ut tegneserier på 1940-tallet, men hans «Klattiklatt drar til negerland» fra 1943 kommer neppe i nye opplag.

 

Jungelaction med Knut Berg i juleheftet fra 1949.

En av viktigste tegneseriene fra krigstiden, er «Ingeniør Knut Berg på eventyr». Tegneserien til Ronald Stone og Vigleik Vikli var på trykk i Nynorsk Vekeblad fra 1941 og frem til 1954. Tegneserieskaperne brukte pseudonym, og bak dem skjulte tegneren Jostein Øvrelid og forfatter Hallvard Sandnes. "Ingeniør Knut Berg på eventyr" var en eventyrserie som etter hvert ble en rendyrket science fiction-føljetong. I tillegg til publiseringen i Nynorsk Vekeblad fikk tegneserien eget julehefte som startet opp i 1943. Med brudd i publiseringsrekken eksisterer juleheftet den dag i dag, og mange av juleheftene er opptrykk av tidligere utgivelser. En nyversjon tegnet av Knut Westad ble forsøkt fra 2007. Med manuskripter av Bing og Bringsværd varte denne versjonen bare noen få år. I 2022 har Øyvind Lauvdahl fått ansvaret til å lage enda en utgave av den klassiske tegneserien.

 

Etterkrigssatire med Jungle Jack fra Dagbladet 27. august 1945.

I 1941 startet «Jungle Jack» av Gøsta Hammarlund opp i Dagbladet. Tilsynelatende er dette en parodi på kjente jungeltegneserier som Tarzan og Fantomet, men den hadde også en samfunnskritisk bunn med små spark til okkupasjonsmakten. Tegneserien forsvant etter hvert fra avisen, men den dukket opp på ny etter 2. verdenskrig i samme avis. Hammarlund fortsatte samfunnssatiren, og kunne sende enda mer solide spark enn det han gjorde under krigen. Tegneserien er ikke samlet i ettertid. 

 

I «A/S Lys og luft» valgte Arne Taraldsen et klassisk oppsett med tekst og ikke snakkebobler. Grafisk sett ble dette variert med tekst både under og over tegningene.

Arne Taraldsen hadde også et skråblikk på krigen i «A/S lys og luft: En profitørs saga og litt av hvert fra hjemmefronten». Tegneserien startet opp som stripe i avisen Friheten, og den ble senere samlet i en egen bok i 1946. Taraldsen har her en vinkling, som er i tråd med moderne historieskrivning, der man har et annet syn på 2. verdenskrig og den kollektive, norske oppfatningen av krigen. Tegneserien er politisk, der den setter spørsmålstegn ved brakkebaroner og andre som tjente penger på samrøre med den tyske okkupasjonsmakten. Samtidig har den et ironisk forhold til hjemmefronten. Det var nok ikke uten grunn at «A/S Lys og luft» ble laget av en kommunistisk tegneserieskaper og utgitt i en avis tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Ellers laget Arne Taraldsen også tegneserien "Nils Førstereis' erfaringer". Den var på trykk i sjømannsbladet Frivakt i 1948 og 1949.

Dialogene i "Umulige Julie" av Arvid Michelsen er preget av hovedpersonens bruk av dialekt.

Det var få tegneserier med kvinnelige hovedpersoner i denne perioden. Ett av unntakene er «Umulige Julie» av Arvid Michelsen startet opp i Folkemagasinet i 1942. Der gikk den i cirka ett år til bladet ble stoppet. Etter 2. verdenskrig ble «Umulige Julie» trykt i bladet fra 1946 til 1955. Tegneserien kunne leses i fire julehefter på femtitallet.

 

En av julehefteforsidene til Jens R. Nilssen fra «Tuss og troll». Denne var på trykk i 1954.

I ettertid er det  «Tuss og troll» som er den mest varige tittelen av tegneseriene som ble startet opp i krigsårene. Tegneseriene med eventyr og sagn kan sees på som en videreføring av «Eventyr i billeder», men samtidig skapte Øyvind Dybvad (manusforfatter og redaktør) sammen med Jens R. Nilssen noe eget. «Tuss og troll» kom først på trykk i Norsk Barneblad i 1944, men allerede året etter dukket tegneserien opp med eget julehefte. Som julehefte har tittelen fortsatt frem til nåtiden, og en rekke viktige tegneserieskapere har vært involvert. Blant dem er Solveig Muren Sanden, Anders Kvåle Rue og Håkon Aasnes.

Den første gullalderen

1930-årene er en periode der den niende kunstart virkelig får fotfeste i Norge. Det går fra en mer sporadisk publisering av tegneserier til mer jevnlig trykking av kunstarten i aviser og magasiner. Flere og flere aviser tar inn tegneserier, og tegneseriene blir ikke lenger bare en kuriositet i for eksempel helgebilagene. I stedet får man etter hvert daglig publisering av tegneserier i enkelte aviser, og en rekke magasiner og tidsskrifter kan også by på tegneserier. I tillegg er det flere titler som prøves ut i spesialutgivelser. Disse ser vi som oftest i adventstiden, og dermed er en bredere juleheftetradisjon med tegneserier et faktum. Noen ganger samler man opp tegneserier fra ukeblader og magasiner og utgir materialet i julehefter. Andre ganger velger utgiverne at juleheftene skal ha et unikt innhold i forhold til den jevnlige publiseringen.

 

Fra det aller første juleheftet med Haukepatruljen fra 1930.

Mens amerikanske tegneserier som “Knoll og Tott” og “Fiinbeck og Fia” leder an i ukebladet Hjemmet og i egne julehefter, får disse følge av ulike tegneserier fra forskjellige land i aviser og magasiner. Mens en rekke britiske tegneserier fikk fast plass i ukebladet Allers allerede på 1910-tallet, ser vi i 1930-årene at også tegneserier fra blant annet Sverige, Danmark, Nederland og Frankrike finner seg til rette i norske publikasjoner. Det gjør også ulike amerikanske avistegneserier. Mange av disse publiseres akkurat som i USA med snakkebobler, mens enkelte tegneserier redigeres om på norsk vis med tekst under rutene. Ved flere anledninger ser vi også omtegninger av amerikanske avistegneserier. 

 

 

Smørbukk i streken til Nils R. Jenssen fra juleheftet i 1941. Senere overtok Solveig Muren Sanden tegneransvaret. I dag er det Håkon Aasnes som både skriver og tegner Smørbukk-tegneserien.

Gjennom trettiårene ser vi at flere av de virkelig bærekraftige, norske tegneserietitlene dukker opp og biter seg fast i markedet. Speiderguttene i «Haukepatruljen» av manusforfatter Alf Fossum og tegneren Jens R. Nilssen fra 1930 er en klar motsetning til rampeguttene i både amerikanske og tidlige norske tegneserier. Nilssen får også flere tegneserier utover 1930- og 1940-tallet, der han blant annet involveres i «Smørbukk» og «Tuss og Troll». «Smørbukk» startet først opp i Norsk Barneblad i 1938 med manuskripter av Andreas Haavold. Fra 1941 fikk tegneserien eget julehefte, som fremdeles produseres med nye historier. Hovedpersonen Smørbukk er en bygdegutt, men han er samtidig barn av sin tid. Etter hvert som tiden har gått, er tegneserien modernisert.

 

Fra en actionsekvens med "Nils og Blåmann" fra juleheftet utgitt i 1947.

«Nils og Blåmann» av Sigurd Winsnes (manus) og Ivar Mauritz-Hansen (tegninger) startet opp i 1927, og ut på syttitallet er dette den norske tegneserien med lengst, kontinuerlig publisering. I dag er det «Nr. 91 Stomperud» som har denne statusen etter å ha gått i «Norsk Ukeblad» og egne julehefter siden 1930-tallet. Manusforfatter Ernst Gervin og tegneren Thorbjørn Weea startet denne tegneserien med basis i den svenske «91:an Karlsson» i 1937. I dag er det Håkon Aasnes som har hovedansvaret for tegneserien, mens Odd Jørgensen og Leif Isaksen er blant dem som har tegnet soldatens opplevelser opp gjennom årene. Det lages også nye historier til juleheftene med «Vangsgutane» i dag. Også dette er en tegneserie som viste sunn, norsk bygdeungdom i motsetning til rakkerguttene i «Knoll og Tott». Tegneserien dukket opprinnelig opp i 1940, og da ble den laget av Leif Halse og Jens R. Nilssen. Her er det brødrene Vangen som er de store heltene i et samfunn som opprinnelig gjenspeilte datidens bygdenorge.

Et utdrag av "Brumle på bytur". Dette er et av flere julehefter som ble gjenutgitt av Notem forlag i serien "Norske serieperler".

«Brumle» av Haaken Christensen var en funny animal-tegneserie med en bjørn i hovedrollen. Den gikk hver uke i Illustrert familieblad i perioden 1935 til 1958. I tillegg ga Christensen ut tegneserien i julehefter på eget forlag fra 1935 til 1956. Historiene i ukebladet ble for øvrig ikke brukt i juleheftene. Det betyr at det finnes over 500 helsider med «Brumle»-tegneserier som ikke er samlet i ettertid. For øvrig er «Brumle» en av de første norske tegneseriene med utgivelser i utlandet. De to første juleheftene kom også ut i Sverige i 1936 og 1937. I tillegg er det gitt ut bildebøker med «Brumle» i USA. «Little Bruin» kom i 1949, mens «Little Bruin and Per» fikk sin utgivelse i 1951.

 

Skruen prøver seg på stavsprang i denne stripen fra Dagbladet 29. juli 1933.

Flere aviser prøvde seg på ulike norske tegneserier. Disse fikk i sin tid en stor leserkrets, men i stor grad ble disse tegneseriene kun publisert der og da, og de er mer eller mindre glemt i ettertid. Det er flere godbiter som har egenskaper som gjør dem interessante selv den dag i dag. Finn Wigforss laget en tidlig sportstegneserie i form av “Skruen”. “Skruen” var en godt utført pantomimetegneserie, der Wigforss satte hovedpersonen inn i en rekke situasjoner der idrett var i sentrum. Tegneserien startet opp i Dagbladet i 1933, men den gikk også i ulike regionsaviser som for eksempel Stavanger Aftenblad.

 

En av mange utfordringer for Rune og Flintia i 1935.

 

Akvarellmaleren Odd Einarson laget også tegneserier. I 1935 var tegneserien "Rune og Flintia" på trykk i Arbeiderbladets helgemagasin Lørdagskvelden. Den tok for seg et par i forhistorisk tid, og i likhet med “Skruen” så var dette også en tegneserie uten tekst.

 

Fra avslutningen av "Petter Framgutt" i Lørdagskvelden 31. desember 1938.

Arbeiderbladets helgebilag Lørdagskvelden annonserte en tegnekonkurranse i 1937. Vinnerne var serieskaperne Otto Luihn (manus) og Tore Deinboll (tegninger). Sammen laget de en politisk tegneserie, "Petter Framgutt", som tok utgangspunkt i en arbeidergutts opplevelser i Framfylkingen. Tegneserien gikk i Lørdagskvelden hver uke i 1938. Dette var langt fra den første politiske tegneserien i Norge. Rolf Kluge var inne på temaet jobbetid i “Skibsreder Jobbenheim og Sølvmine” i Det blå magasin fra 1927. I 1934 kom den i ny utgave som “Skibsreder Jobbenheim og Gullmine”. Det ble også trykt god, politisk satire i Arbeidermagasinet. Otto Luihn (manus) samarbeidet med tegneren Bjarne Restan om “Sjur Sjursen vil bli kapitalist” fra 1927. Tegneserien fikk også en egen utgivelse i 1930.

Det var først i 1972 at det første juleheftet med Jens von Bustenskjold. Fra 1995 ga Thule forlag ut tegneserien samlet i 20 bøker. Dette er første bind.

 

En av de største tegneseriesuksessene i Norge kom også fra Arbeidermagasinet. I 1935 ble Jens von Bustenskjold tegneseriefigur etter tegninger av Anders Bjørgaard. Sigurd Lybeck hadde allerede brukt karakteren i ulike noveller, men tegneserieversjonen skulle vise seg å bli særdeles levedyktig der den skildret et norsk bygdesamfunn i Oladalen. Tegneserien ble laget frem til 1962, og den fikk også etter hvert et eget julehefte som på 2020-tallet trykker tegneserien på ny. Bustenskjold dukket også opp i mange aviser - også lenge etter tegneserien var lagt ned. I 1958 var Jens von Bustenskjold den første norske tegneserien til å bli filmatisert, og Leif Juster spilte hovedrollen om den adelige.

 

Et utdrag av "Samson Purkebakken" der småbrukeren samtaler med konen Dalila. Eksemplet er hentet fra avisen 1ste mai 9. oktober 1937.

En annen tegneserie fra bygdenorge med en viss utbredelse, var "Samson Purkebakken" av Sverre Vegenor (manus) og Alf Andersen (tegninger). Tegneserien om småbrukeren gikk i en rekke norske lokalaviser fra 1937 til 1939. Vegenor var en meget flittig forfatter, som blant annet skrev for Detektiv-Magasinet. Andersen var illustratør og tegnet flere tegneserier - blant annet "Even Sjøfareren", som var på trykk i Magasinet på omtrent samme tid med manus av nettopp Sverre Vegenor. "Samson Purkebakken" er en morsom treatise over livet i det rurale Norge, men den har knapt vært sett eller omtalt etter publiseringen på 1930-tallet.

Et utdrag fra "Reisen til Ken" tegnet av Arent Christensen.

En av verdens første science fiction-tegneserier er norsk. “Reisen fra Ken” startet opp som føljetong i Arbeidermagasinet i 1933 og fortsatte ut i 1934. Christian Haugen (manus) og Arent Christensen (tegninger) hadde bearbeidet Haugens føljetong fra avisen Stavangeren i 1922 til tegneserie, og det ble gjort ulike endringer. Første avsnitt ble publisert i nr. 22/1933. Tegneserien ble samlet av Thule forlag i 1993. En fortsettelse av "Reisen til Ken" kom som roman i 1928 under tittelen "Den tause verden". Også fortsettelsen ble omarbeidet til tegneserie, og den gikk i Arbeidermagasinet i 1935 og 1936. "Den tause verden" er aldri samlet i en egen tegneserieutgivelse.