Den andre gullalderen

Utover 2000-tallet hadde norske tegneserier både kommersiell og kunstnerisk suksess. Med Pondus og Frode Øverli i spissen, kunne forlagene se at norske tegneserier både kunne bære egne tegneseriehefter og fungere godt nok i ulike samlinger. Suksessen med de moderne, norske humortegneseriene har også hatt sin spredning mot juleheftene. De viktigste tegneseriene har siden cirka 2000 hatt egne julehefter, og flere av dem har vært storselgere for forlagene. Dermed har titler som Pondus, Nemi og Lunch blitt en viktig del av den moderne julestemningen i Norge.

Det første Pondus-juleheftet til Frode Øverli ble utgitt i 1999 og viste at nye, norske tegneserier kan bære slike utgivelser både økonomisk og kunstnerisk.

Ved siden av de kommersielle tegneserieutgivelsene, har det i denne perioden vært en stor utvikling i de mer kunstneriske tegneserieutgivelsene. Mens man tidligere satset på kortere tegneserier med tanke på publisering i antologier eller tegneserier til soloutgivelser i hefteformat eller album, har det vært en vridning mot tegneserieboken som format. I mange tilfeller har det vært satset på hardcoverutgivelser.

Den kanskje fremste utgivelsen fra det første tiåret på 2000-tallet er “Olaf G.” av Steffen Kverneland og Lars Fiske. Denne gonzoreportasjen i tegneserieform viser en reise der tegneserieskaperne prøver å bli bedre kjent med kunstneren Olaf Gulbransson og hans arbeid. Det er en humoristisk reise, der de to tegneserieskaperne ikke er redde for å ironisere over seg selv eller det de kommer ut for. Som et resultat av utgivelsen ga No Comprendo Press ut Gulbranssons selvbiografiske verker “Det var en gang” og “Og så videre” som et samlebind. Sistnevnte hadde tidligere bare vært utgitt på tysk.

"Olaf G." av Lars Fiske og Steffen Kverneland ble utgitt i 2004.

Det var ikke tilfeldig at nettopp Steffen Kverneland og Lars Fiske skulle få til et verk som “Olaf G.”. Gjennom to tiår med ulike spennende tegneserieprosjekter i kortere format, var banen klar for et lengre prosjekt. Kverneland hadde hatt tegneserier på trykk i ulike alternative utgivelser på 1980-tallet, før han var bidragsyter til både Norsk MAD og ulike aviser og tidsskrift. Albumprosjektet “De knyttede never” var en adaptasjon av Øvre Richter Frichs roman, før Kverneland ga seg i kast med “Amputerte klassikere” for Morgenbladet og Dagbladet. “Den store hattefesten & Slik har de det der” var et tilsynelatende selvbiografisk prosjekt som peker mot “Slyngel”, “En frivillig død” og “Brillegeit”. Underveis begynte Kverneland å samarbeide med Lars Fiske. En sekvens i “Slyngel” leder opp til samarbeidet, som også strakk seg inn i samarbeidsantologiene “Kanon”. Fiske hadde hatt en rekke prosjekter som tegneserieskaper, men han var nok best kjent for tegneseriene med “Matje”. I “Kanon” fikk de to tegneserieskaperne bryne seg på hverandre i samarbeid, og viktige prosjekter som “Munch” og “Herr Merz” startet nettopp i antologiene.

Tor Ærligs "Ser du meg nå?" ble utgitt av Jippi forlag i 2005.

Tegneserieroman ble det store begrepet dette tiåret, og norske tegneserieskapere lot seg inspirere av formatet. Tor Erling Naas hadde hatt en rekke soloutgivelser på Jippi forlag under pseudonymet Tor Ærlig før han prøvde seg med tegneserieromanen “Ser du meg nå?”. Mange regner dette som den første i sitt format her hjemme. Etter hvert ble det flere tegneserieromaner på Tor Ærlig, og flere av dem ble utgitt av Egmont. Jason hadde hatt flere soloutgivelser på Jippi, og han hadde fått et internasjonalt publikum gjennom utgivelser i flere land. Jasons “La meg vise deg noe” vant Brageprisen i åpen klasse i 2005.

Det kom bare ett album med Lise Myhres Nemi på Cappelen. Etter "Monstre" fra 2002 gikk veien videre til Egmont. Tidligere hadde hun utgitt tre Nemi-album hos Bladkompaniet.

Konkurransen var stor i massemarkedet. På 1990-tallet var Hjemmet, Semic og Bladkompaniet de største tegneserieutgiverne. Tilbudet var i hovedsak oversatte tegneserier i hefteformat. Semic ble kjøpt opp av det svenske forlaget Bonnier, mens Hjemmet skiftet navn til Egmont. Det danskeide forlaget valgte å kjøpe opp tegneseriedelen av Bonnier, og konkurransen på det norske tegneseriemarkedet stod dermed mellom Egmont og Bladkompaniet. Mens Hjemmet i liten grad hadde utgitt norskproduserte tegneserier, hadde Bladkompaniet satset stort med blant annet Pyton og etter hvert Pondus, Nemi og de andre stripetegneseriene. I 2002 gikk Lise Myhre fra Bladkompaniet til Cappelen, og med henne var redaktør Sigbjørn Stabursvik. Cappelen hadde planer om en stor satsing på tegneserier, men en forlagsavtale i forbindelse med Egmonts oppkjøp av Bonnier stoppet dette. Dermed gikk Myhre og Stabursvik videre til Egmont. De fikk snart følge av redaktørene Tormod Løkling og Iselin Røsjø Evensen. Egmont ble med dette en viktig aktør også med norske tegneserier, og forlaget satte i gang flere prosjekter som for eksempel Gorilla med Dag Kolstad som redaktør. Seriehuset med Jon Løvstad i spissen prøvde å komme seg inn på markedet gjennom et samarbeid med Allers. Det kom en del amerikanske superheltutgivelser fra forlaget, som også hadde utgivelser med norske tegneserier fra blant andre Tore Strand Olsen, Tore Knutsen, Siri Pettersen, Øystein Runde og Knut A. Solberg.

Mads Eriksen startet opp med tegneserien Gnom, men det var med den delvis selvbiografiske M han virkelig slo gjennom. Det første M-albumet kom i 2005. Senere fikk tegneserien eget hefte hos Bladkompaniet.

Flere nye norske stripetegneserier dukket opp i denne perioden. Ofte startet de som biserier i et hefte, og etter hvert ble det både avispublisering og egne album og i noen tilfeller bokutgivelser. Her kan vi nevne “M” av Mads Eriksen, “Kollektivet” av Torbjørn Lien, “Eon” av Lars Lauvik, “Radio Gaga” av Øyvind Sagåsen, “Lunch” av Børge Lund, “Hjalmar” av Nils Axle Kanten og “Tegnehanne” av Hanne M. Sigbjørnsen. Samtidig var det en underskog av tegneserieskapere som satset på stripeformatet. En rekke av dem fikk prøve seg med gjesteserie i Dagbladet, og her var også etablerte tegneserieskapere involvert. Noen av tegneseriene fikk prøve seg som biserier i ulike tegneseriehefter, men i det store og hele ble utgivelseshistorien for mange av dem kun en kort periode i Dagbladet.

Det kom 17 nummer av Smult fra Bladkompaniet. Forsiden til Smult nr. 2/2002 er tegnet av Øystein Runde, som sammen med Christopher Schau lanserte tegneserien "Margarin". Den er senere samlet i en bok fra Seriehuset.

De alternative tegneseriene ble også en del av massemarkedet. Med antologiene Smult (Bladkompaniet) og Tusj (Egmont) fikk en del tegneserieskapere som man ellers hadde forbundet med forlag som Jippi og No Comprendo Press en plattform i de vanlige bladhyllene. Blant dem var Jason, Karstein Volle, Roy Søbstad, Kim Holm og Håvard S. Johansen. I heftene kunne man også lese tegneserier av blant andre Øystein Runde, Mads Eriksen, Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun. Midthun ble i 2004 offisiell Disney-tegner, og han har tegnet en rekke historier med Donald Duck, onkel Skrue og de andre karakterene. Flere historier har vært i samarbeid med Knut Nærum og Tormod Løkling, og de har sett trykk i mange land.

Forresten nr. 22 ble utgitt i 2008. Forsiden er laget av Sigbjørn Lilleeng, som på denne tiden hadde suksess med tegneserien "Nebelgrad Blues". Senere har Lilleeng samarbeidet med Tor Ærlig om hybriden "Apefjes" og jobbet med science fiction i "Generator", "Mellom planeter" og "Inntrenger". For tiden arbeider Sigbjørn Lilleeng med albumserien "Nagel", der det så langt er kommet to bind.

Samtidig fortsatte Jippi og No Comprendo Press med sine utgivelser. Forresten var spydspissen til Jippi, der antologien presenterte ulike norske tegneserieskapere med sine prosjekter. No Comprendo Press la ned Fidus i 1999 etter ti utgivelser, men begge forlagene fortsatte å fronte enkeltutgivelser som gjerne kom i bokform. I Tromsø hadde Stian Andreassen startet Pokus forlag, som fra 1999 til 2004 ga ut ulike antologier og enkeltutgivelser. Viktigst er nok Øyvind Lauvdahls bidrag i form av de såkalte “Fragmenter”.

Fragment #15 ble utgitt i serien Pokus presenterer av Pokus forlag i 1999. Utgivelsen tar for seg Øyvind Lauvdahls eksperimentelle tegneserie, som også kan leses i andre utgivelser fra forlaget.

Bladkompaniet skiftet etter hvert navn til Schibsted, men konkurransen med Egmont hadde kostet. Redaktørene fra nittitallet, som nå var hos Egmont, tok også over flere titler som Schibsted hadde utgitt tidligere. I 2008 kom det store vendepunktet. Frode Øverli tok med seg Pondus til Egmont, og dermed forsvant en særdeles viktig inntektskilde fra Schibsted. Da begynte en større nedgangstid for det ellers så store forlaget. Det gikk også fra å være frittstående til å bli en del av forlagskonsernet Vigmostad & Bjørke. I dag er det i hovedsak bare julehefter som kommer derfra på etiketten Bladkompaniet.

I det vi kommer inn på 2010-tallet er fremdeles bladhyllen i dagligvarebutikker og kiosker det viktigste salgsstedet for tegneserier. Samtidig blir spesialbutikker for tegneserier og bokhandel stadig viktigere, siden flere utgivelser kommer som bøker. Internett spiller også en rolle, og mange bruker postordre for å få tak i tegneseriene sine. Samtidig er messedelen på tegneseriefestivalene viktig, for i tillegg til de vanlige utgivelsene kan man kjøpe fanziner og spesialutgaver.