Hefteflom og stagnasjon

Frem til 2. verdenskrig var det egentlig ikke noen forsøk på å utgi det vi i dag ser på som tegneseriehefter. Det nærmeste var Spenning og spøk, som var et tegneseriebilag til Norsk Ukeblad i 1935. Tegneserieutgivelser i Norge på denne tiden var i hovedsak julehefter, og et flertall av disse var norskproduserte.

Amerikanske tegneserier utenom juleheftetitler som Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia og Blondie holdt seg i aviser og ukeblader, og det var først i 1941 at det første tegneserieheftet med slike tegneserier dukket opp i Norge. Spøk og spenning var sannsynligvis inspirert av det danske Skipper Skræk-bladet, og antologien samlet amerikanske tegneserier fra søndagsavisene publisert omtrent slik som tegneseriebilagene så ut i USA. Det var derfor ikke rart at Spøk og spenning dukket opp på nytt etter krigen etter samme mal, og Allers lot Skipper Skræk få en norsk avlegger i form av Skippern i 1947. Selv om disse tegneserieheftene var viktige, var det først i 1948 at den største salgssuksessen blant norske tegneseriehefter dukket opp. Donald Duck & co kom med første nummer like før jul. På grunn av papirrasjonering måtte tegneseriebladet starte opp som månedsblad og med et begrenset antall sider. Etter hvert økte både sidetallet og utgivelsesfrekvensen, og fra 1959 kom heftet ukentlig. Salgstallene nådde en topp på 250.000 eksemplarer i henholdsvis 1979 og 1986. Ikke ille når man tenker at landet på denne tiden hadde en befolkning på rundt fire millioner innbyggere!

 

Det første Se og les i 1945. Kaare Bratung tok seg av forsidetegningen.

Flere av juleheftene som var etablert i mellomkrigstiden fortsatte utover 1940- og 1950-tallet. Like fullt må man si at etterkrigsårene la en demper på produksjonen av norske tegneserier. Mens det hele tiden ble publisert norske tegneserier til aviser og ukeblader, var det få titler i bladhyllene. Eyvin Ovrum hadde gjennom sitt Atelier E-O stått bak en rekke tegneserier. Som regel var han redaktør, noen ganger figurerte han som manusforfatter og innimellom kunne han bidra med tegninger. E-O’s norske bildeserier ble gjenskapt som Se og les, som kom som antologi med 21 hefter fra 1945 til 1947. I tillegg var Atelier E-O ansvarlig for flere tegneserier som fikk plass i ulike aviser og tidsskrifter.
 

En tidlig Baldrian-stripe. Denne var på trykk i Nationen 7. august 1948.

Den viktigste samarbeidspartneren til Eyvind Ovrum var Kaare Bratung. Bratung var en meget habil tegner som behersket flere stilarter. Han hadde tegnet actiontegneserier med for eksempel remediering av Hjortedreper og Jøngehøvdingen, mens humortegneserier som Professoren, Jompa lapp og Baldrian viste en annen side av Bratung. Dyr stod i fokus med kuen Dagros og hesten Pilatus, mens han også tegnet sakprosa med “Fru og frøken Flink” med oppskrifter i tegneserieform. Dagros ble en spesielt stor suksess for Atelier E-O med publisering i mange aviser, og tegneserien fikk også en håndfull julehefter på 1980-tallet. Ellers ble Kaare Bratung tildelt Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris i 1977 for sin samlede innsats.

 

Et eksempel fra "Ningsiangpatruljen" tegnet av Sverre Madsen. Dette utdraget var på trykk i Kom og se nr. 6/1946.

Sverre Madsen arbeidet som tegner og litograf hos Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger. For Det norske misjonsselskap laget han flere tegneserier, som kom på trykk i barnebladet "Kom og se". For eksempel var en adaptasjon av "Niansingpatruljen" av Racin Kolnes på trykk i bladet i 1946. Dette er en skildring av speiderliv i Kina på midten av 1940-tallet. Madsen laget blant annet også indianertegneserien "Skatten" og en tegneserieversjon av Annie Fellows Johnstons "Gutten fra Galilea".

 

Odd Harrongs karakter Blid Berg - her som cowboy.

Odd Harrong var kunstneren som gikk egne veier. På femtitallet laget han tegneseriehefter der han skrev, tegnet og ordnet det forretningsmessige selv. I alt kom det 47 utgivelser fra 1952 til 1956 med «Harrongs komikk» og «Harrongs Cowboy komikk». En av karakterene hans, Blid Berg, fikk seg et eget hefte allerede i 1942, og i 1971 dukket figuren opp i et eget julehefte. Det kom to album med Odd Harrongs «Den usynlige mannen» i 1978. Disse ble utgitt av Harrong på eget forlag og inneholder tegneserier som opprinnelig var trykt i «Harrongs Cowboy komikk» på femtitallet. Enkelte av Harrongs tegneserier ble også trykt i aviser på 1960-tallet. Etter dette har det vært stille rundt tegneseriene til Odd Harrong i norske tegneserieutgivelser med unntak av noen smakebiter som var på trykk i Fidus på nittitallet.

 

Smørbukk i streken til Solveig Muren Sanden fra 1958.

I 1957 overtok Solveig Muren Sanden tegneransvaret etter Jens R. Nilssen på «Tuss og Troll». Tegneserien hadde vært publisert som julehefte med tegneserier basert på eventyr siden 1945, og fra 1944 gikk tegneserien også i Norsk Barneblad. I 1959 overtok Solveig Muren Sanden også «Smørbukk», som hadde vært publisert siden 1938. Med innsatsen på disse tegneseriene gjennom mange tiår skapte Sanden seg en status som den viktigste kvinnelige tegneserieskaperen i Norge. Hun ble da også tildelt landets første tegneseriepris, da hun sammen med Johannes Farestveit fikk Kulturdepartementets tegneseriepris i 1973. Solveig Muren Sanden er også tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv.

 

Bassen & co ble publisert som helsides tegneserier i Familien. Her er et utdrag fra en slik side.

 

Lars Wangensten-Berge var grafisk designer i forlaget Aschehoug i flere tiår, og han illustrerte en rekke bøker. I 1948 startet han opp tegneserien "Bassen & co" i Kristen Ungdom, som skiftet navn til Familien i 1959. Tegneserien holdt det gående i nesten tyve år, og den skildrer en vennegjeng som opplever både spennende opplevelser og hverdagsliv et sted på Sørlandet. Tegneserien er preget av Wangensten-Berges gode tegnearbeid og en realistisk tilnærming i handlingen.

Kjell Aukrust leker seg med tegneseriens form og virkemidler i denne stripen med N'Albert.

 

Kjell Aukrust var involvert i flere tegneserier. Allerede i 1941 fikk han tegneseriestriper på trykk i Aftenposten i forbindelse med en tegneseriekonkurranse. I 1946 ble Aukrust vernepliktig tegner i «Mannskapsavisa», og etter militærtjenesten fortsatte han med oppdrag for Forsvarets avis. Det var i «Mannskapsavisa» soldattegneserien om «N'Albert» dukket opp for første gang i 1951, og Aukrust tegnet nye striper med tegneserien frem til 1959. Siden gikk «N'Albert» i opptrykk i «Mannskapsavisa» og senere i etterfølgeren «Forsvarets Forum». En samlebok med alle de 157 stripene av tegneserien ble utgitt i 2019. 

 

Med uventede vrier på handlingen og ulike metagrep gjorde Odd Børretzen en spennede jobb i NÅ med tegneserien "Herr Cule".

Odd Børretzen laget flere tegneserier for ukeblader og aviser. Den viktigste av disse er «Herr Cule», som gikk i ukebladet NÅ i 1959 og 1960. «Herr Cule» er en leken tegneserie, som leker seg med kunstartens form og uttrykk. Børretzen var ikke redd for å eksperimentere, og «Herr Cule» fremstår som temmelig moderne i forhold til andre norske tegneserier fra samme tid.

Peer Gynt ved Soria Moria slott fra Øverland og Opøiens Ibsen-adaptasjon.

Av avistegneserier i etterkrigstiden må «Peer Gynt» av Arne Øverland og Per Opøien (1961), «Grane» av Christian Kittilsen (1963), «Hobby Hipp» av Sissel Solem (1970), «Seidel og Tobram» av Håkon Aasnes (1972) og «Glåmrik» av Bjørn Morisse (1972) nevnes spesielt. «Peer Gynt» ble opprinnelig kun trykt i Danmark og Tyskland, fordi tegneserien ble stoppet av Henrik Ibsens arvinger i Norge. Det var først da Ibsens verker var falt i det fri at tegneserien kunne trykkes i norsk språkdrakt, og da dukket den opp i Aftenposten og en rekke regionsaviser.

Christian Kittilsens Grane i Aftenposten 8. februar 1965.

 

Christian Kittilsen hadde laget flere tegneserier før han startet opp med «Grane». Første stripe var på trykk i Aftenposten 2. januar 1963, og tegneserien gikk i avisen frem til 14. oktober 1972. Mange regner «Grane» som den første norske tegneserien med naturvern som hovedtema.Så langt er de nærmere 3000 stripene med tegneserien ikke utgitt i samlet form.

Den eneste Hobby Hipp-utgivelsen er dansk. Denne tverrpocketen ble utgitt av Winthers forlag i 1979.

Sissel Solem var Norges største tegneseriesuksess utenlands på 1970-tallet. Tegneserien «Hobby Hipp» var på trykk med dagsstriper i aviser som Dagens Nyheter i Sverige, Politiken i Danmark og London Express i Storbritannia. I tillegg kunne man lese tegneserien her til lands i ukebladet NÅ og avisene Adresseavisen, VG og Bergens Tidende. Det finnes kun én «Hobby Hipp»-utgivelse, og det er en tverrpocket i serien Mini-pocket. Den kom fra Winthers forlag i Danmark i 1979. Tegneserien ble aldri samlet på norsk, men et utvalg striper var på trykk i Bobla nr. 151. I tillegg hadde Adresseavisens lesere et gjensyn med tegneserien for ikke så lenge siden. Fra mars 2019 til januar 2021 trykket avisen «Hobby Hipp» på ny. I ettertid ser vi at «Hobby Hipp» har fått lite oppmerksomhet. Tegneserien er utelatt i både bøker og artikler som tar for seg norsk tegneseriehistorie til tross for tegneseriens utbredelse og suksess.

Vikingkarakterer som diskuterte syttitallets samfunn var typisk for Glåmrik. Her en stripe fra 1975.

Bjørn Morisse var både musiker og kunstner. Som serieskaper er han best kjent for tegneserien "Glåmrik", som gikk i Dagbladet i to perioder på 1970-tallet. Tegneserien var både ironisk og samfunnsrefsende, og den ble utgitt i tre tverrpocketer. Morisse bodde i perioder i Danmark, og han fikk “Glåmrik” utgitt der under navnet “Svikingene”. I 1979 ble tegneserien lagt ned etter at Morisse hadde laget en vits som gjorde narr av jødeutryddelsene under 2. verdenskrig.

Seidel og Tobram må regnes som en unik stripetegneserie i norsk sammenheng. Dette eksemplet var på trykk i Nationen i 1973.

 

Seidel og Tobram dukket opp på trykk i norske aviser 6. august 1972. Med Bulls som distributør, fikk tegneserien en større utbredelse enn det som var vanlig for norske avistegneserier på denne tiden. På det meste gikk “Seidel og Tobram” i fjorten aviser. Den ble lagt ned etter tyve år. Da hadde Aasnes laget cirka 5000 striper med tegneserien. Det er kommet to utgivelser fra tegneserien. Begge som årsalbum fra Norsk Tegneserieforum på 1980-tallet.

NTFs årsalbum fra 1983 hadde fokus på Håkon Aasnes og "Seidel og Tobram".

Utover 1950- og 1960-tallet drukner de norske tegneseriene i forhold til utenlandske tegneserier. I avisene og ukebladene er det i hovedsak amerikanske avistegneserier som fører an, og i kioskhyllene dukker det jevnlig opp nye titler som gjør at tilbudet av tegneseriehefter bare blir større. Flere genrer finner sin plass på markedet, og funny animal-tegneserier fra Disney-konsernet får følge av en rekke tegneserier med fokus på spenning og humor. Blant disse er westerntegneseriehefter som “Vill vest” og “Hopalong Cassidy” og superhelttegneserier som “Stålmannen” og “Lynvingen”. Utenom juleheftene er norske tegneserier i klart mindretall.