Kilder og videre lesning

Det er et håp om at denne boken gir leseren interesse for å se nærmere på norske tegneserier og dens historie. Kanskje turen går til nærmeste bibliotek for å finne noe interessant lesning?

For å skrive denne boken, så var tanken at jeg skulle bruke litteratur som allerede fantes. Under arbeidet begynte jeg å se nærmere på gamle aviser og ukeblader, og etter hvert kunne jeg registrere og dokumentere tegneserier som ikke var omtalt tidligere. Resultatet er en bok der jeg kun har brukt tegneseriene selv og det kildematerialet jeg har hatt tilgang til i form av fysiske og digitale aviser, ukeblader, andre tidsskrifter og bøker. Jeg har gang på gang lest mye av den andre litteraturen om tegneserier på norsk, så selv om jeg ikke siterer direkte er jeg inspirert av for eksempel det jeg har lest av Tor Edvin Dahl, Steinar Arneson og Morten Harper.

Når det gjelder litteratur om norske tegneserier, så er fortsatt Morten Harpers bokserie “Tegneserien i og utenfor rutene” et standardverk til tross for at de tre bindene ble utgitt såpass tidlig som 1996 til 1998. “Tegneserienes historie” av Øyvind Holen og Tore Strand Olsen er i dag den beste introduksjonen til kunstarten på norsk, siden den er av nyere dato.

Den første fagboken om tegneserier på norsk er “Tegneseriene: Verdens mest populære lesestoff” fra 1977. Mens boken i stor grad er utdatert, gir den likevel en god oversikt over kunstarten på sin tid. Steinar Arnesons tobindsverk “En verden av tegneserier” har sine styrker, men også disse bøkene bærer preg av at det er gått en del år siden 1986 og 1987 da bøkene ble gitt. Bind 2 kan spesielt anbefales på grunn av Haakon W. Isachsens meget gode artikkel om norske undergrunnstegneserier på 1970-tallet.

Det er utgitt flere gode bøker om tegneseriegenrer og fenomener på norsk. Øyvind Vågnes ga i 2014 ut “Den dokumentariske teikneserien”, som ser nærmere på ulike sakprosategneserier på en meget god måte. “Donaldismen” av Jon Gisle vil alltid være en klassiker, der den tar for seg Disney-tegneserier på en akademisk måte med glimt i øyet. Øyvind Holens “Donald-landet” er også viktig der boken viser sammenhenger mellom Disney-tegneserier og det norske samfunnsliv. I tillegg er Haakon W. Isachsens bøker om juleheftene verdt å se nærmere på. Spesielt den nyeste boken, “Juleheftenes historie: 100 år”, er mest interessant der den både presenterer tegneserier, tegneserieskapere og gir utdrag fra tegneserier.

De siste årene har det vært publisert mange gode og spennende artikler om tegneseriehistorie i ulike bøker og blader. Det har vært flere gode forord i ulike tegneseriebøker, og enkelte artikler tar for seg tematikk som ellers har vært lite omtalt. Et kommende prosjekt bør være å lage en oversikt over disse tekstene og kanskje samle dem i en antologi?

Quo vadis, norske tegneserier?

Hva skjer med norske tegneserier fremover? Hva er status for det norske tegneseriemarkedet? En viktig endring kom i 2018, da det ble kjent at Frode Øverli skiftet forlag fra Egmont til Strand forlag. Mens vi venter på at dette kapitlet kommer ut i redigert form, spoler vi tilbake til 2018 og denne saken publisert i Sydvesten 6. desember 2018.

Vi tar også med en sak om de nye, episke tegneseriene som markedsføres under etiketten "Nordic Manga". Denne saken var på trykk i Sydvesten 30. september 2021.

I vesterled og østerled

Norske tegneserier er utgitt i utlandet, og norske tegneserieskapere har besøkt tegneseriefestivaler og andre arrangementer utenfor Norge. Mens dette kapitlet kommer tilbake i redigert form, kan man lese denne saken fra Bobla nr. 151 fra 2016 om norske tegneserier i utlandet. Etter at denne saken var på trykk, er det nå mulig å dokumentere at "Pers forunderlige reise" av Magnhild Haavardsholm ble utgitt på dansk i 1922.

Vi tar også med en sak fra bokmessen i Warszawa 2022, der det ble kjent at Anja Dahle Øverbyes "Bergen" skulle utgis i Ukraina. Saken var på trykk i Sydvesten 9. juni 2022.

Organisasjonsliv og festivaler

Dette kapitlet er for tiden under redigering. I mellomtiden kan man lese en festivalrapport fra tegneseriefestivalen Krusedull i Harstad. Denne var på trykk i Bobla nr. 142 i 2012.

Her er en forhåndsomtale av årets nordiske tegneseriefestivaler fra Sydvesten 19. mai 2022.

 

Vi koster også på oss en forhåndsomtale av tegneseriefestivalen Raptus i 2015 fra Bobla nr. 151.

Den andre gullalderen

Norske tegneserier er inne i en kunstnerisk gullalder for tiden. Det gis ut mange gode tegneserier. Det gjenspeiler dette oppslaget fra Sydvesten 16. juni 2022 om de nominerte til prisen Årets tegneserie.

Striper og kunst

Utover åttitallet og inn på nittitallet var det et skille mellom de kommersielle tegneseriene og de alternative utgivelsene. En og annen norsk tegneserieskaper hadde et og annet arbeid på trykk i blader som Serie Spesial og Fantomet, og det var en viss norsk lisensproduksjon av Pink Panter med utgangspunkt i norsk Semic. Noen få aviser hadde norske tegneserier, men de var i fåtall. Samtidig var det mulig for tegneserieskapere å få tegneserier på trykk i alternative utgivelser. Blant disse var Norske serier utgitt av Forlaget Konsept med Dankert Ørstein i spissen. Forlaget hadde tegneserieskapere som Torstein Gundersen, Jason, Bob Horn og Gro Vik i stallen, og Gundersen fikk også flere soloutgivelser. Torstein Gundersen var en av flere tegneserieskapere fra Sørlandet som var aktiv i det alternative miljøet. Knut Nærum og Terje Moen var også blant disse. Mens Nærum hadde hatt tegneserier på trykk flere steder, var Moen upublisert som tegneserieskaper til tross for en stor produksjon. I 1992 kom Fantazine ut i Kristiansand. Bladet hadde basis i tegneserieskapere som Roy Søbstad, Ronny Haugeland, Roald Andersen, Morten A. Sæthren, Andreas Tellefsen og Torstein Gundersen. Senere hadde også Jens K Styve, Trygve Høiseth, Reidar Kjelsen og Bob Horn tegneserier på trykk i Fantazine.

Gateavisa hadde jevnlig tegneserier på trykk, og etter hvert gikk man inn på et samarbeid med kretsen rundt Erik Falk og Per J. Olsen. Dette skulle etter hvert bli utgangspunktet for forlaget Jippi Comics. De første nummerne av antologien Forresten var et samarbeid mellom Gateavisa, Falk og Olsen, mens Jippi etter hvert trakk seg ut av samarbeidet og ga ut antologien på egenhånd. De første utgavene var i hefteform, men på 2010-tallet ble Forresten nærmest som en årbok over norske, alternative tegneserier å regne.

Omtrent samtidig startet forlaget No Comprendo Press opp med Espen Holtestaul som utgiver. Med antologien Fidus i sentrum hadde sentrale tegneserieskapere som Steffen Kverneland, Lars Fiske, Knut Nærum Waldemar Hepstein (Tor Lier) og Siri Dokken et sted for publisering av sin “sequential art”. Både Jippi og No Comprendo satset på soloutgivelser fra sine tegneserieskapere i tillegg til antologipubliseringen, og hos Jippi var tegneserieskapere som Jason, Jens K. Styve, Roy Søbstad, Tore Strand Olsen, Ronny Haugeland blant dem som grep muligheten til slike utgivelser. Senere ble Dongery-kollektivet koblet til No Comprendo, og en rekke fanziner og tilstedeværelse på en rekke festivaler i inn- og utland skapte kultstatus for Flu Hartberg, Kristoffer Kjølberg, Bendik Kaltenborn og de andre tilknyttet Dongery.

Etter at Pyton ble lagt ned i 1996, var det en vridning mot stripeformatet hos flere norske tegneserieskapere. Bladkompaniet ga norske tegneserier en sjanse som biserier i blader som Ernie og Larsons Gale Verden, og tegneserieskapere som Frode Øverli, Lise Myhre og Karine Haaland ble viktige for forlaget. Alle tre fikk etter hvert både album og bøker, og da Frode Øverlis Pondus fikk eget månedsblad i 2000, så var det et vendepunkt i den norske tegneseriehistorien. Håkon Strand gjorde en viktig jobb som agent for Øverli og andre tegneserieskapere, og flere tegneserier fikk prøve seg i en rekke norske aviser. Mest synlig var satsingen i Dagbladet, som under vignetten “gjesteserien” lot mange, nye norske tegneserier få prøve seg. Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har det også vært en rekke tegneseriekonkurranser, og tegneserieskapere som Lars Lauvik, Ida Neverdahl, Nils Axle Kanten og Mads Eriksen er blant dem som fikk suksess og stor oppmerksomhet etter slike konkurranser.

En viktig grunn til fremveksten av nye, norske tegneserier var muligheten for støtte fra Norsk kulturråd. Gjennom mange år hadde ulike aktører arbeidet for flere former for tegneseriestøtte. Etter hvert kunne forlag søke om støtte til enkeltutgivelser eller kortseriestøtte til tegneseriehefter. På denne måten kunne kulturrådet sørge for en større produksjon av norske tegneserier samtidig som forlag hadde et insentiv til å satse på norske tegneserier fremfor utenlandske tegneseriestriper som hadde en lavere innkjøpspris.

Åttitallets norske tegneseriemarked var i stor grad preget av at tegneserier med et mer voksent publikum inntok bladhyllene. Forlag satset på tegneserier for voksne, og mer krevende tegneserier kom ut i norsk språkdrakt. En rekke fransk-belgiske tegneseriealbum stod i sentrum, og det var dette formatet som inspirerte mange norske tegneserieskapere. Dermed begynte enkelte å tenke tegneseriealbum fremfor tegneserienoveller eller føljetonger i blader som Forum, Brage eller Gateavisa.

Flere viktige tegneseriealbum og serier kom ut av denne satsingen. Mens Solruns saga i tre bind av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland fra 1988 til 1993 kanskje er det kunstnerisk mest vellykkede prosjektet, satte også Tor Bomann-Larsen et preg på perioden med tre album om  Fridtjof Nansen fra 1986 til 1988. Ildahl var også involvert i “Gutta på skauen” sammen med Terje Nordberg og tegneren Geir Florhaug i 1990. Året etter kom Ildahl med første album av “Herman Storm” sammen med den franske tegneren Yves Mitton. Tegneserien kom også på trykk i flere land som biserie i samtrykkutgaven av “Fantomet”.

InkaLill foregriper satsingen på fantasytegneserier under tittelen Nordic Manga med ni bind av albumserien “Ridderne av Dor” på nittitallet. Senere satset hun på albumserien “Miranda”. Siri Dokken må også nevnes med den historiske tegneserien “Kongens mann” fra 1994 der hun samarbeidet med Bård Enoksen. En annen albumsatsing med et historisk bakteppe er “Kristina av Tunsberg” av Kåre Holt (manus) og Morten Myklebust (tegninger). Myklebust kom senere med flere historiske album, og han var også involvert i Team Fantomens produksjon av tegneserier med Ånden som går.

Bladkompaniet ga norske tegneserier en sjanse som biserier i blader som Ernie og Larsons Gale Verden, og tegneserieskapere som Frode Øverli, Lise Myhre og Karine Haaland ble viktige for forlaget. Alle tre fikk etter hvert både album og bøker, og da Frode Øverlis Pondus fikk eget månedsblad i 2000, så var det et vendepunkt i den norske tegneseriehistorien. Håkon Strand gjorde en viktig jobb som agent for Øverli og andre tegneserieskapere, og flere tegneserier fikk prøve seg i en rekke norske aviser. Mest synlig var satsingen i Dagbladet, som under vignetten “gjesteserien” lot mange, nye norske tegneserier få prøve seg. Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har det også vært en rekke tegneseriekonkurranser, og tegneserieskapere som Lars Lauvik, Ida Neverdahl, Nils Axle Kanten og Mads Eriksen er blant dem som fikk suksess og stor oppmerksomhet etter slike konkurranser.

Statlig, økonomisk støtte er nok en viktig grunn til satsingen på stripeserier. Norsk kulturråd innførte tegneseriestøtte, som gjorde at det ble økonomisk interessant for forlagene å sette norske tegneserier inn i bladene. Etter hvert kom også andre støtteordninger til, slik at man også fikk støtte til album- og bokutgivelser samt innkjøpsordningen som skapte ekstra spredning av tegneserier til bibliotekene. I tillegg har en rekke norske tegneserieskapere fått kunstnerstøtte fra staten, slik at de har hatt et økonomisk grunnlag til å gjennomføre større tegneserieprosjekter.

Pondus ble en stor økonomisk suksess som tegneseriehefte, og en rekke tegneserieskapere som hadde tegneserier på trykk i bladet og hefter som Tommy & Tigern har senere fått egne utgivelser i både blader, album og bøker. Blant disse kan man nevne Torbjørn Lien, Øyvind Sagåsen, Therese G. Eide, Tegnehanne og Børge Lund. Pondus-heftet overtok også statusen som Norges bestselgende tegneseriehefte i 2009. I 2010 hadde bladet et nettoopplag på 92.020 eksemplarer. Til sammenligning hadde ukebladet Donald Duck & Co et opplag på cirka 250.000 eksemplarer i 1986.

Suksessen med de moderne, norske humortegneseriene har også hatt sin spredning mot juleheftene. De viktigste tegneseriene har siden cirka 2000 hatt egne julehefter, og flere av dem har vært storselgere for forlagene. Dermed er titler som Pondus, Nemi og Kollektivet blitt en viktig del av den moderne julestemningen i Norge.

En ny tegneserievår (Norsk MAD- og Pyton-generasjonen)

Norske tegneserier i tegneseriehefter var en sjelden vare rundt 1980, selv om for eksempel Håkon Aasnes og Eirik Ildahl hadde laget Donald Duck, og Knut Westad hadde tegnet Fantomet for Team Fantomen i Sverige. Enkelte lokalaviser hadde tegneserier på trykk, men det var få av dem som tok steget videre derfra inn i tegneseriehefter eller egne album.

"Jens" av Øyvind Bentzen i Bergens Arbeiderblad 25. mars 1982. Her er tegneserien signert Bentzen. Senere var signaturen "Egg & Bacon".

For eksempel gikk stripetegneserien "Jens" eller "Rallar-Jens" i tretten norske aviser i 1981. Blant dem var Fremtiden, Sarpsborg Arbeiderblad, Dagbladet Tromsø, Bergens Arbeiderblad og Andøyposten. Tegneserien ble laget av Øyvind Bentzen fra Tomter, og den dukket første gang opp i Øvre Smaalenene i 1979. Bentzen tegnet "Jens" ved siden av annet arbeid i ulike reklamebyråer. En ung Torbjørn Lien prøvde seg med stripetegneserien "Orion" i Helgeland Arbeiderblad i 1984, og flere lokalaviser i Trøndelag og Nordland hadde fra 1980 tegneserien "Olander" av Arne Nyvik på trykk. Tegneserien ble stoppet av Namdals Arbeiderblad en periode på grunn av trusler om en injuriesak. Knut Eide laget "Tom Bola" (1982) for blant annet Nordpå, Nordlands Framtid, Nye Troms og Helgeland Arbeiderblad. Tegneserien fikk senere en egen utgivelse i 1984 på Eides eget forlag.

Arne Nyviks "Olander" i Helgeland Arbeiderblad i 1984. All dialog i tegneserien var på trønderdialekt.

Det var få tegneserieskapere som kunne leve av tegneseriene alene. Håkon Aasnes hadde full jobb ved siden av arbeidet med “Seidel og Tobram”, og flere prøvde seg med enkelttegneserier med større eller mindre suksess ved siden av studier. I det store og hele var den norske tegneseriebransjen først og fremst rettet inn mot å trykke utenlandske tegneseriehefter, og disse kom gjerne i samtrykk med ulike søsterforlag i andre europeiske land. I aviser og ukeblader var situasjonen mer eller mindre den samme, og det var i hovedsak ulike amerikanske avistegneserier som var å se.

Øyvind Holen har ved flere anledninger satt 1980 som et skille i norsk tegneseriehistorie. Det var dette året at den moderne tegneserien våknet opp her til lands ved satsingen på mer voksne tegneserier og stoff om den niende kunstart i Serie-Fokus. Senere kom SEMICs satsing på voksentegneserier i heftene Epic og Comix, og en større flom av voksne tegneserier skulle dukke opp fra flere forlag. Her kan Cappelen nevnes spesielt med Jon Sigbjørn Jonsson som albumredaktør. Flere år med arbeid i tegneseriekjelleren på Tronsmo bokhandel hadde gitt Jonsson et solid utgangspunkt til oppgaven. Han kjente kunstarten, han kjente til spesielt gode tegneserier som nordmenn ikke hadde fått i norsk språkdrakt, og han hadde kunnskap om det norske tegneseriemarkedet.

"Truls og Trine" var Arild Midthuns første tegneseriealbum. Her samarbeidet han med Dag Kolstad og Terje Nordberg.

Som tenåring hadde Arild Midthun hatt en tegneserie på trykk i Bergens Tidende på slutten av syttitallet. Også Tormod Løkling var involvert i tegneserien, og han skulle etter hvert bli en viktig redaktør på forlag som Bladkompaniet og Egmont. I forbindelse med Norway Cup gjestet Arild Midthun Oslo og forlaget SEMIC. Dermed var veien kort til at Midthun skulle bli en av spydspissene i en ny, norsk tegneseriesatsing da Dag Kolstad startet opp Norsk MAD i 1981. En viktig del av den norske versjonen av MAD var for redaktør Kolstad å gi plass til norske tegneserieskapere. I tillegg til Midthun kom Tommy Sydsæter inn, og begge ble etter hvert også involvert i egne albumprosjekter. Arild Midthun samarbeidet med Dag Kolstad og Terje Nordberg om "Truls og Trine", mens Tommy Sydsæter sammen med Kolstad laget tegneserier basert på bandet Vazelina Bilopphøggers. Flere av disse tegneserieskaperne hadde tidligere hatt tegneserier på trykk i blader som Brage og Konk. 

Tommy Sydsæter stod for tegningene til tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers. Dette er forsiden til det aller første albumet, der Dag Kolstad tok seg av manuskriptet.

Norske tegneserielesere fikk i løpet av åttitallet se at mer avanserte og kunstneriske tegneserier kom i salg. I tillegg til de ledende forlagene Semic og Hjemmet, kom også andre forlag på banen, og en rekke klassiske tegneserier og tegneserier for voksne fikk distribusjon i Norge. Samtidig må innsatsen til Semic gjennom blader som Serie-Fokus, Comix og Epic nevnes. En redaksjon med Eirik Ildahl, Dag Kolstad og Terje Nordberg i spissen fikk ut både datidens moderne science fiction-tegneserier, klassikere som Spirit og Corto Maltese samt artikler som ga bakgrunnsstoff rundt både kunstarten og hvordan tegneserier skapes. Disse utgivelsene ga en rekke norske tegneserieskapere inspirasjon til eget arbeid samt en mulighet til å få tegneserier på trykk. Samtidig ble det utgitt alternative utgivelser som Brage, Forum og Gateavisa, og tegneserieskapere som Steffen Kverneland, Lars Fiske, Jason og Bjørn Ousland var blant dem som ble publisert i slike blader.

Pyton startet opp i 1986, og Arild Midthun stod for den første forsiden. Bladet ble lagt ned i 1996.

I 1986 gikk Dag Kolstad ut fra Semic og startet opp forlaget Gevion med Terje Nordberg og Petter Engbo. Etter hvert gikk forlaget inn i Bladkompaniet, som hadde en lang historie med utgivelser av triviallitteratur og blader med tegneserier. Det viktigste resultatet av dette, var oppstarten av bladet Pyton. Her videreførte Dag Kolstad ideene fra Norsk MAD, men de kunne nå utvikles for seg selv uten at Kolstad som redaktør trengte å forholde seg til det amerikanske moderbladet. Arild Midthun og Tommy Sydsæter slo følge, og etter hvert hadde Dag Kolstad en stor portefølje av tegneserieskapere som arbeidet for bladet. Blant dem kan man nevne John K. Raake, Frode Øverli, Øyvind Sagåsen, Tore Strand Olsen, Tom Ostad, Erik Nordgård og Rolf Håndstad (Rhesus Minus). Noen av disse hadde allerede arbeidet for Bladkompaniet gjennom vittighetsbladet Konk. I Pyton fikk tegneserieskaperne boltre seg innen humor, og et variert hefte der ungdomshumor stod i sentrum fikk også etter hvert sine avleggere i Sverige, Danmark og Finland. Hos Semic fortsatte Norsk MAD, og Steffen Kverneland, Knut Jakobsen, Tore Knutsen og Sverre H. Kristensen var blant de viktigste norske bidragsyterne til bladet.

Steffen Kverneland laget flere forsider til Norsk MAD. Denne er hentet fra nr. 3/1990.

Ved siden av Pyton og Norsk MAD fikk man gjennom åttitallet flere interessante forsøk på albumserier i fransk-belgisk tradisjon. De fleste gikk inn etter bare få bind. Eirik Ildahl laget en rekke manus for Team Fantomen, og han gikk videre til å skildre Norge i middelalderen sammen med Bjørn Ousland i Solruns saga. Terje Bomann-Larsens tegneserier med hendelser rundt kongefamilien og polfarerne ved århundreskiftet var også en viktig milepæl på denne tiden. Bladkompaniets satsing på fantasy gjennom InkaLills albumserie Ridderne av Dor må nevnes spesielt for 1990-årene.

Opp fra undergrunnen

Slutten av 1960-tallet var en kreativ periode utenfor de store forlagene i USA. Et eget miljø tok avstand fra de kommersielle tegneseriene, og tegneserieskapere dykket ned i tematikk som superhelttegneserier og funny animal-tegneserier ikke rørte. Dermed ble det laget sosialrealistiske skildringer av livet i tegneserieform. Tegneserieskaperne trengte ikke forholde seg til Comics Code og regelverket om hva en tegneserie kunne inneholde eller ikke, og da ble det laget tegneserier med en personlig tilnærming. Disse kunne blant annet inneholde samfunnskritikk, og det var ikke uvanlig med skildringer av  rus og sex. Begrepet som ble brukt på disse tegneseriene, var “underground comics” eller “comix”. Tegneseriene ble distribuert utenfor det vanlige systemet, og opplagene varierte fra særdeles små til flere titalls tusen.

Forsiden til Arne W. Isachsens samlebok "Undergrunn!"

Det norske distribusjonssystemet for tegneserier har i hovedsak vært knyttet rundt Bladcentralen. Gjennom Bladcentralen har ukeblader, pocketbøker og tegneserier hatt et unikt distribusjonsapparat med utsalgssteder i dagligvarebutikker, kiosker og bensinstasjoner over hele Norge. Dette har vært supplert med distribusjon gjennom Narvesens system, der et apparat med kiosker over hele landet har kunnet få utgivelser av mange slag ut til leserne. I tillegg har bokhandlene hatt sine distribusjonssystemer, der tegneserier i mange år helst var begrenset til enkeltutgivelser. Dette har endret seg de siste tyve årene, og en rekke tegneseriebøker finnes først og fremst i bokhandel og ikke i kiosk eller dagligvarebutikker.

Enkelte spesialbutikker for tegneserier har også tatt seg av distribusjon. Kjeder som Fantastico, Avalon og Outland dekket først og fremst de store norske byene, og enkeltbutikker som Comix og Kanoncon har tatt seg av enkeltbyer. For flere av disse butikkene har det vært amerikanske superhelttegneserier og etter hvert manga som har vært det store utbudet. Norske tegneserier har også vært tilgjengelig, og lenge var det i slike butikker man kunne finne nye, danskspråklige tegneseriealbum. Tronsmo bokhandel i Oslo må nevnes spesielt, der man har hatt et godt utvalg av tegneserier i alle genrer. Tronsmo har også satset på nye norske tegneserier og fanziner, og mang en tegneserieinteressert har funnet tegneserieutgivelser i Tronsmokjelleren som ellers ikke har vært lett tilgjengelig ellers.

Haakon W. Isachsen har tatt for seg norske undergrunnstegneserier på 1970- og 1980-tallet i boken “En verden av tegneserier 2”. Han mener at man i stor grad kan si at norske undergrunnstegneserier startet opp i 1970. Det handler om motkulturens alternative utgivelser, som også brukte tegneserier i stensilerte blad og pamfletter. Slike dukket først opp på slutten av 1960-tallet. Viktigst av dem var Oslos Gateavis, som etter hvert fikk navnet Gateavisa. Det var miljøet rundt Forsøksgymnaset som stod bak, og blant dem i miljøet av enkelte tegneserieskapere.

Gateavisas tegneserieekstra fra 1978. Forsiden er tegnet av Thor Sivertsen.

Gateavisa ble etter hvert et magasin å gjøre regning med. Som motkultur talte Gateavisa etablissementet imot, og det var naturlig at tegneserier ble en del av innholdet. I tillegg kunne Gateavisa by på enkelte spesialutgaver med bare tegneserier, og fra slutten av 1970-tallet og ut på 1980-tallet kom det flere slike. En egen samlebok med materiale fra Gateavisa ble utgitt i 2020, og der inngår det også flere tegneserier. Regnbuetrykk på Karlsøy hadde det alternative magasinet Vannbæreren, der det også var tegneserier på trykk. I tillegg kom det flere enkeltutgivelser fra både små og større aktører.

Distribusjonen var for mange av disse utgivelsene akkurat som i USA: Man brukte alternative utsalgssteder, postordre og gatesalg. Spesielt Gateavisa hadde et rykte på seg for å ha spesielt gode selgere, og dette gjorde at utgivelsen fikk et større nedslagsfelt. En rekke bokkaféer var også gode distribusjonssentraler for alternative utgivelser, og etter hvert kunne også enkelte utgivelser komme gjennom nåløyet hos Narvesen. Det ga for eksempel Gateavisa et enda større nedslagsfelt, og da var det ikke fortrinnsvis lenger et magasin for lesere rundt Oslo.

"Instant Karma" av Arne W. Isachsen.

Det var naturlig at også norske tegnere lot seg inspirere av slike tegneserier, og ut på 1970-tallet dukket det opp flere eksperimentelle tegneserier som kunne klassifiseres som undergrunnstegneserier. Noen ble egenutgitt av tegneserieskaperne selv, mens andre ble inkludert i ulike utgivelser der tematikken i tegneseriene passet inn. Flere av dem, som Terje Nordberg og Haakon W. Isachsen, kom senere til å bli viktige forlagsfolk i den norske tegneseriebransjen. En annen viktig profil, Arne W. Isachsen, stod for noen av de mest spennende prosjektene på syttitallet gjennom for eksempel utgivelsen “Instant Karma” fra 1973 og bidrag til den historiske boken Fremad og ikke glemme. Sammen med Terje Nordberg, var Arne W. Isachsen pionérene innen norske undergrunnstegneserier. Nordbergs “Revejakten” fra 1974 er en surrealistisk samfunnsskildring der det meste er uforutsigbart. Senere skulle Terje Nordberg gi ut tegneserier som “En fågel er loss” (1974) og “Birger på toppen”, som var et bidrag til Vannbæreren i 1976. Mens Nordbergs tegneserier i stor grad ikke er gjenutgitt, er mange av Arne W. Isachsens tegneserier samlet i boken “Undergrunn!” fra Jippi forlag (2009).

"Revejakten" av Terje Nordberg.

Et tidsskrift som Gateavisa kunne by på spesialnummer med tegneserier, og blader som Brage og Forum var som veksthus for den niende kunstart i Norge. Flere viktige personligheter som Haakon W. Isachsen, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Thor Sivertsen, Mikael Holmberg og Bob Horn var blant dem som hadde tidlige arbeider på trykk i slike blader. Det norske hedningesamfunn hadde også sitt tegneseriehefte, og i bladene Jesus Kristus & co ble det drevet satire med bibelhistorier. Gunnar Gjøsteen var en av de viktigste bidragsyterne til disse heftene.

Fanmiljø og akademisering

I Norge har tegneseriene i stor grad vært sett på som underholdning og mindreverdig litteratur. Det tok lang tid før kunstarten ble tatt på alvor i form av jevnlig dekning i mediene eller som utgangspunkt for akademisk virksomhet. Det er skrevet forholdsvis få masteroppgaver og doktoravhandlinger om tegneserier, og tegneserier har i liten grad vært utsatt for omtale og kritikk i aviser og tidsskrift.

En gjennomgang av norske aviser og ukeblader før 2. verdenskrig viser at det er få saker å finne om tegneserier. Det er enkeltintervjuer og presentasjoner av tegneserier, og disse er i stor grad knyttet opp til tegneserier trykt i den enkelte avis eller ukeblad. Først på 1940-tallet finner vi mer dybdegående journalistikk rundt tegneserier. Blant annet skrev Joh. B. Mikalson om kunstformen i Aftenposten i 1941. Sonja Hagemann skrev en kronikk i Dagbladet i 1949 med utgangspunkt i Coulton Waughs bok “The Comics”, som regnes som en av de første monografier om kunstformen. Hagemanns delvis kritiske kronikk er på mange måter en forløper for noe av den omtalen som tegneserien ville få de neste årene.

Tegneseriene var i søkelyset på femtitallet etter en del negativ omtale i medier og samfunnsliv.. I USA gikk den amerikanske psykiateren Fredric Wertham til frontalangrep på tegneseriene. Hans bok «Seduction of the Innocent» fra 1953 fikk stor innflytelse, der den dokumenterte at enkelte tegneserier i større eller mindre grad påvirket barn gjennom å vise frem forbrytelser, vold, sex og bruk av narkotika. En kongresshøring klarte ikke å påvise en sammenheng mellom tegneserielesing og ungdomskriminalitet, men motstanden mot tegneserier i USA var stor. I tillegg valgte enkelte delstater lover for å begrense utgivelsen av tegneseriene. Dermed innførte de største forlagene en selvsensur gjennom den såkalte Comics Code, som ga en oversikt over hva tegneserier kunne inneholde eller ikke.

Debatten spredde seg videre, og i Storbritannia og Sverige fikk tegneseriemotstanderne spesielt stor utbredelse av sitt budskap. Her i Norge ble tegneserier først og fremst sett på som lesestoff for barn. I tillegg var det en viss skepsis mot dem. Fra Stortingets talerstol kunne for eksempel forsyningsminister Nils Hønsvold ta for seg tegneseriene under trontaledebatten i 1948: Var det nødvendig å ha tegneserier i avisene? Statsråden mente de var "mer eller mindre fjollete" og de ble brukt av avisene av konkurransehensyn fordi "mange mennesker av en eller annen besynderlig grunn liker disse seriene". 

Utover femtitallet ser man flere kritiske røster i norske avisspalter. En rekke leserbrev problematiserer tegneseriene, og lærere og bibliotekarer er blant dem som står for den viktigste kritikken. I 1953 tok Statens Folkeopplysningsråd opp tegneseriene til drøfting, og det endte med at Det Rådgivende Utvalget for Tegneserier ble oppnevnt. DRUFT ble en slags norsk motvekt til Comics Code, og utvalget bad i sin konklusjon i 1954 "alle norske forlag og utgivere om å ta hensyn til pedagogiske og etiske problemer som er forbundet med utgivelsen av serier av tegneserier for barn". Det betydde at enkelte tegneseriehefter som for eksempel «Stålmannen», «Lynvingen» og «Fantomet» ble lagt ned. I tillegg var det enkelttegneserier som forlag ikke våget å gi ut med tanke på den potensielle mediestormen som ventet.

 

 
Tegneseriene hadde likevel en viss innflytelse og påvirkning. I 1960 ble boken "Forskning og danning: Undersøkinger vedrørende lærernes syn på sin utdanning, musikalitet og musikkinteresse hos barn, tallbegrepsutviklingen og barns interesse for tegneserier" utgitt av J. W. Cappelens forlag. Den inneholder en undersøkelse utført av Knut Ingar Hansen fra 1954, der man så nærmere på tegneserielesning blant seks årsklasser av folkeskoleelever. Resultatene er i ettertid overveldende. Tegneserier var enormt utbredt lesning. Blant guttene leste 96,3% tegneserier i aviser, mens 89,5 prosent av jenter gjorde det samme. 91,3% av jentene leste tegneserier i ukeblader, mens prosentandelen for gutter var på 83,2 prosent. Tegneseriehefter ble lest av 92,3% av guttene og 87,7% av jentene. Tegneseriene ble i hovedsak kjøpt av barna selv. 74,7% av guttene kjøpte tegneserieblader, mens 67,9% av jentene gjorde det samme.

 

Utdrag fra Knut Ingar Hansens tegneserieundersøkelse fra 1954.

 

Det er ikke så veldig mye statistikk rundt tegneserielesning fra 1960- og 1970-tallet, men noe finnes. En undersøkelse fra 1974 viste at barn i 4. klasse leste 10 tegneseriehefter i uken, mens Norsk Kulturråd i 1975 fant ut at skolebarn leser 3-4 tegneserier regelmessig. Dette var tegneserier som ble kjøpt. Selv om dette bare er noen små drypp inn i det statistiske materialet som finnes, viser det at tegneserielesning var meget vanlig blant barn fra 1950 til 1975.

Dette sier også litt om stigmaet til tegneseriene. Mange samfunnsaktører kjempet mot tegneseriene, og samtidig ble kunstarten sett på som infantil. På samme tid foregikk det en akademisering av tegneserier i utlandet. Flere forskere og skribenter begynte å sette seg inn i tegneseriens historie, og det ble gjennomført viktig dokumentasjonsarbeid. Vi ser at noe av virksomheten bærer preg av tegneserieapologetisme. Det var viktig at tegneserien som kunstform hadde noe positivt ved seg og at den hadde en historikk. Samtidig var det viktig å få frem at tegneserier også kunne ha et voksent innhold og være laget for helt andre målgrupper enn barn.

I Norge ser det ut til at arbeidet i Sverige var en viktig påvirkning. Sture Hegerfors gjorde en viktig innsats med å skrive om tegneserier i aviser og bøker, og han var også en flittig foredragsholder. Vi ser at Hegerfors siteres i norske aviser på slutten av 1960-tallet, og den svenske innsatsen med å skape et miljø rundt den niende kunstarten smitter over grensen. Svenskene fikk på plass både Svenska Serieakademin og interesseorganisasjonen Seriefrämjandet. Samtidig ble tegneserietidsskriftet Thud startet opp, og etter hvert utviklet det seg til det som i dag er Bild & Bubbla.

Logoen til Tegneserieakademiet

I 1970 fikk Norge en egen organisasjon som også brukte tittelen tegneserieakademi, og gruppen rundt organisasjonen gjorde viktige grep for å fronte kunstarten. Spesielt viktig var en tegneserieutstilling på på Henie-Onstad senteret i 1971, men medlemmer av tegneserieakademiet var også aktive med skribentvirksomhet og deltakelse i radio og fjernsyn. Medlemsbladet Bobbla ble spesielt viktig som et møtepunkt der man kunne både lese om tegneserier og sette seg inn i trender både innenlands og utenlands. I tillegg gjorde Jo Lie en særdeles viktig jobb med å registrere og dokumentere tegneserier. Etter å ha lest seg gjennom hyllemeter med aviser, ukeblader og andre utgivelser på Universitetsbiblioteket i Oslo, kunne Lie slå fast tidlig på syttitallet at det da var utgitt mer enn 150 ulike norske tegneserier. I tillegg skaffet han til veie informasjon om tegneserieskaperne. Det var ingen enkel jobb. Noen av dem var allerede gått bort, mens andre ikke ville vedkjenne seg tegneseriene de hadde laget.

 

 
Ved siden av Tegneserieakademiet var det også andre grupper som samlet tegneserieinteresserte. Allerede på slutten av 1960-tallet ble det dannet en donaldistgruppe, og ulike lokale tegneserieforeninger ble stiftet på 1970-tallet. I tillegg startet forlagene opp egne tegneserieklubber. Blant annet kunne man melde seg inn i både Fantomet-klubben, Superklubben og Sølvpilenklubben, der klubbeffekter og medlemssider i tegneserieheftene var viktige ingredienser.

Den første siden i "Prokon". Popartinspirasjonen vises fra første øyeblikk.

 

Syttitallet er også en periode der mer kunstneriske tegneserier dukket opp i Norge. Peter Haars var først ute, der han tok utgangspunkt popart og laget en tegneserie inspirert av uttrykket til Roy Lichtenstein. "Prokon" fra 1971 var en samfunnskritisk tegneserie, før Haars fulgte opp med "Happybiff" i 1972 - nok en samfunnskritisk utgivelse med inspirasjon fra Arthur Millers skuespill "En handelsreisendes død". "Prokon" ble for øvrig gjenutgitt i 2013.

Den første opptredenen til Doktor Fantastisk i Dagbladet 1. mars 1972.

 

Dagbladet kunne i 1972 by på "Doktor Fantastisk" som føljetong. Tegneserien hadde manuskript av Axel Jensen, mens Tore Bernitz Pedersen og Roar Høyland var involvert som tegnere. Da tegneserien ble samlet i bokform i 1995, var de tre kreditert på forsiden, mens det inne i boken gikk frem av et forord at også Terje Brofos (alias Pushwagner) var involvert i tegneserien.

Sekvens fra "Soft City" av Pushwagner.

 

Axel Jensen og Pushwagner hadde også andre samarbeidsprosjekter. I 1980 var det en utstilling på Høvikodden med tittelen «En dag i familien Manns liv» basert på tegninger av Pushwagner og manuskript av Jensen. Den bestod av 32 seriegrafier og var et utvalg av en hel serie som i følge et oppslag i Dagbladet 20. juni 1980 også skulle "komme i bokform". Mye tyder på at «En dag i familien Manns liv» enten er «Soft City» eller en tidlig utgave av prosjektet. «Soft City» ble utgitt av No Comprendo Press i 2008 kreditert Pushwagner. Tegneserien er prisbelønnet, og innholdet har vært utstilt flere ganger i både inn- og utland.

Hefteflom og stagnasjon

Frem til 2. verdenskrig var det egentlig ikke noen forsøk på å utgi det vi i dag ser på som tegneseriehefter. Det nærmeste var Spenning og spøk, som var et tegneseriebilag til Norsk Ukeblad i 1935. Tegneserieutgivelser i Norge på denne tiden var i hovedsak julehefter, og et flertall av disse var norskproduserte.

Amerikanske tegneserier utenom juleheftetitler som Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia og Blondie holdt seg i aviser og ukeblader, og det var først i 1941 at det første tegneserieheftet med slike tegneserier dukket opp i Norge. Spøk og spenning var sannsynligvis inspirert av det danske Skipper Skræk-bladet, og antologien samlet amerikanske tegneserier fra søndagsavisene publisert omtrent slik som tegneseriebilagene så ut i USA. Det var derfor ikke rart at Spøk og spenning dukket opp på nytt etter krigen etter samme mal, og Allers lot Skipper Skræk få en norsk avlegger i form av Skippern i 1947. Selv om disse tegneserieheftene var viktige, var det først i 1948 at den største salgssuksessen blant norske tegneseriehefter dukket opp. Donald Duck & co kom med første nummer like før jul. På grunn av papirrasjonering måtte tegneseriebladet starte opp som månedsblad og med et begrenset antall sider. Etter hvert økte både sidetallet og utgivelsesfrekvensen, og fra 1959 kom heftet ukentlig. Salgstallene nådde en topp på 250.000 eksemplarer i henholdsvis 1979 og 1986. Ikke ille når man tenker at landet på denne tiden hadde en befolkning på rundt fire millioner innbyggere!

 

Det første Se og les i 1945. Kaare Bratung tok seg av forsidetegningen.

Flere av juleheftene som var etablert i mellomkrigstiden fortsatte utover 1940- og 1950-tallet. Like fullt må man si at etterkrigsårene la en demper på produksjonen av norske tegneserier. Mens det hele tiden ble publisert norske tegneserier til aviser og ukeblader, var det få titler i bladhyllene. Eyvin Ovrum hadde gjennom sitt Atelier E-O stått bak en rekke tegneserier. Som regel var han redaktør, noen ganger figurerte han som manusforfatter og innimellom kunne han bidra med tegninger. E-O’s norske bildeserier ble gjenskapt som Se og les, som kom som antologi med 21 hefter fra 1945 til 1947. I tillegg var Atelier E-O ansvarlig for flere tegneserier som fikk plass i ulike aviser og tidsskrifter.
 

En tidlig Baldrian-stripe. Denne var på trykk i Nationen 7. august 1948.

Den viktigste samarbeidspartneren til Eyvind Ovrum var Kaare Bratung. Bratung var en meget habil tegner som behersket flere stilarter. Han hadde tegnet actiontegneserier med for eksempel remediering av Hjortedreper og Jøngehøvdingen, mens humortegneserier som Professoren, Jompa lapp og Baldrian viste en annen side av Bratung. Dyr stod i fokus med kuen Dagros og hesten Pilatus, mens han også tegnet sakprosa med “Fru og frøken Flink” med oppskrifter i tegneserieform. Dagros ble en spesielt stor suksess for Atelier E-O med publisering i mange aviser, og tegneserien fikk også en håndfull julehefter på 1980-tallet. Ellers ble Kaare Bratung tildelt Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris i 1977 for sin samlede innsats.

 

Et eksempel fra "Ningsiangpatruljen" tegnet av Sverre Madsen. Dette utdraget var på trykk i Kom og se nr. 6/1946.

Sverre Madsen arbeidet som tegner og litograf hos Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger. For Det norske misjonsselskap laget han flere tegneserier, som kom på trykk i barnebladet "Kom og se". For eksempel var en adaptasjon av "Niansingpatruljen" av Racin Kolnes på trykk i bladet i 1946. Dette er en skildring av speiderliv i Kina på midten av 1940-tallet. Madsen laget blant annet også indianertegneserien "Skatten" og en tegneserieversjon av Annie Fellows Johnstons "Gutten fra Galilea".

 

Odd Harrongs karakter Blid Berg - her som cowboy.

Odd Harrong var kunstneren som gikk egne veier. På femtitallet laget han tegneseriehefter der han skrev, tegnet og ordnet det forretningsmessige selv. I alt kom det 47 utgivelser fra 1952 til 1956 med «Harrongs komikk» og «Harrongs Cowboy komikk». En av karakterene hans, Blid Berg, fikk seg et eget hefte allerede i 1942, og i 1971 dukket figuren opp i et eget julehefte. Det kom to album med Odd Harrongs «Den usynlige mannen» i 1978. Disse ble utgitt av Harrong på eget forlag og inneholder tegneserier som opprinnelig var trykt i «Harrongs Cowboy komikk» på femtitallet. Enkelte av Harrongs tegneserier ble også trykt i aviser på 1960-tallet. Etter dette har det vært stille rundt tegneseriene til Odd Harrong i norske tegneserieutgivelser med unntak av noen smakebiter som var på trykk i Fidus på nittitallet.

 

Smørbukk i streken til Solveig Muren Sanden fra 1958.

I 1957 overtok Solveig Muren Sanden tegneransvaret etter Jens R. Nilssen på «Tuss og Troll». Tegneserien hadde vært publisert som julehefte med tegneserier basert på eventyr siden 1945, og fra 1944 gikk tegneserien også i Norsk Barneblad. I 1959 overtok Solveig Muren Sanden også «Smørbukk», som hadde vært publisert siden 1938. Med innsatsen på disse tegneseriene gjennom mange tiår skapte Sanden seg en status som den viktigste kvinnelige tegneserieskaperen i Norge. Hun ble da også tildelt landets første tegneseriepris, da hun sammen med Johannes Farestveit fikk Kulturdepartementets tegneseriepris i 1973. Solveig Muren Sanden er også tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv.

 

Bassen & co ble publisert som helsides tegneserier i Familien. Her er et utdrag fra en slik side.

 

Lars Wangensten-Berge var grafisk designer i forlaget Aschehoug i flere tiår, og han illustrerte en rekke bøker. I 1948 startet han opp tegneserien "Bassen & co" i Kristen Ungdom, som skiftet navn til Familien i 1959. Tegneserien holdt det gående i nesten tyve år, og den skildrer en vennegjeng som opplever både spennende opplevelser og hverdagsliv et sted på Sørlandet. Tegneserien er preget av Wangensten-Berges gode tegnearbeid og en realistisk tilnærming i handlingen.

Kjell Aukrust leker seg med tegneseriens form og virkemidler i denne stripen med N'Albert.

 

Kjell Aukrust var involvert i flere tegneserier. Allerede i 1941 fikk han tegneseriestriper på trykk i Aftenposten i forbindelse med en tegneseriekonkurranse. I 1946 ble Aukrust vernepliktig tegner i «Mannskapsavisa», og etter militærtjenesten fortsatte han med oppdrag for Forsvarets avis. Det var i «Mannskapsavisa» soldattegneserien om «N'Albert» dukket opp for første gang i 1951, og Aukrust tegnet nye striper med tegneserien frem til 1959. Siden gikk «N'Albert» i opptrykk i «Mannskapsavisa» og senere i etterfølgeren «Forsvarets Forum». En samlebok med alle de 157 stripene av tegneserien ble utgitt i 2019. 

 

Med uventede vrier på handlingen og ulike metagrep gjorde Odd Børretzen en spennede jobb i NÅ med tegneserien "Herr Cule".

Odd Børretzen laget flere tegneserier for ukeblader og aviser. Den viktigste av disse er «Herr Cule», som gikk i ukebladet NÅ i 1959 og 1960. «Herr Cule» er en leken tegneserie, som leker seg med kunstartens form og uttrykk. Børretzen var ikke redd for å eksperimentere, og «Herr Cule» fremstår som temmelig moderne i forhold til andre norske tegneserier fra samme tid.

Peer Gynt ved Soria Moria slott fra Øverland og Opøiens Ibsen-adaptasjon.

Av avistegneserier i etterkrigstiden må «Peer Gynt» av Arne Øverland og Per Opøien (1961), «Grane» av Christian Kittilsen (1963), «Hobby Hipp» av Sissel Solem (1970), «Seidel og Tobram» av Håkon Aasnes (1972) og «Glåmrik» av Bjørn Morisse (1972) nevnes spesielt. «Peer Gynt» ble opprinnelig kun trykt i Danmark og Tyskland, fordi tegneserien ble stoppet av Henrik Ibsens arvinger i Norge. Det var først da Ibsens verker var falt i det fri at tegneserien kunne trykkes i norsk språkdrakt, og da dukket den opp i Aftenposten og en rekke regionsaviser.

Christian Kittilsens Grane i Aftenposten 8. februar 1965.

 

Christian Kittilsen hadde laget flere tegneserier før han startet opp med «Grane». Første stripe var på trykk i Aftenposten 2. januar 1963, og tegneserien gikk i avisen frem til 14. oktober 1972. Mange regner «Grane» som den første norske tegneserien med naturvern som hovedtema.Så langt er de nærmere 3000 stripene med tegneserien ikke utgitt i samlet form.

Den eneste Hobby Hipp-utgivelsen er dansk. Denne tverrpocketen ble utgitt av Winthers forlag i 1979.

Sissel Solem var Norges største tegneseriesuksess utenlands på 1970-tallet. Tegneserien «Hobby Hipp» var på trykk med dagsstriper i aviser som Dagens Nyheter i Sverige, Politiken i Danmark og London Express i Storbritannia. I tillegg kunne man lese tegneserien her til lands i ukebladet NÅ og avisene Adresseavisen, VG og Bergens Tidende. Det finnes kun én «Hobby Hipp»-utgivelse, og det er en tverrpocket i serien Mini-pocket. Den kom fra Winthers forlag i Danmark i 1979. Tegneserien ble aldri samlet på norsk, men et utvalg striper var på trykk i Bobla nr. 151. I tillegg hadde Adresseavisens lesere et gjensyn med tegneserien for ikke så lenge siden. Fra mars 2019 til januar 2021 trykket avisen «Hobby Hipp» på ny. I ettertid ser vi at «Hobby Hipp» har fått lite oppmerksomhet. Tegneserien er utelatt i både bøker og artikler som tar for seg norsk tegneseriehistorie til tross for tegneseriens utbredelse og suksess.

Vikingkarakterer som diskuterte syttitallets samfunn var typisk for Glåmrik. Her en stripe fra 1975.

Bjørn Morisse var både musiker og kunstner. Som serieskaper er han best kjent for tegneserien "Glåmrik", som gikk i Dagbladet i to perioder på 1970-tallet. Tegneserien var både ironisk og samfunnsrefsende, og den ble utgitt i tre tverrpocketer. Morisse bodde i perioder i Danmark, og han fikk “Glåmrik” utgitt der under navnet “Svikingene”. I 1979 ble tegneserien lagt ned etter at Morisse hadde laget en vits som gjorde narr av jødeutryddelsene under 2. verdenskrig.

Seidel og Tobram må regnes som en unik stripetegneserie i norsk sammenheng. Dette eksemplet var på trykk i Nationen i 1973.

 

Seidel og Tobram dukket opp på trykk i norske aviser 6. august 1972. Med Bulls som distributør, fikk tegneserien en større utbredelse enn det som var vanlig for norske avistegneserier på denne tiden. På det meste gikk “Seidel og Tobram” i fjorten aviser. Den ble lagt ned etter tyve år. Da hadde Aasnes laget cirka 5000 striper med tegneserien. Det er kommet to utgivelser fra tegneserien. Begge som årsalbum fra Norsk Tegneserieforum på 1980-tallet.

NTFs årsalbum fra 1983 hadde fokus på Håkon Aasnes og "Seidel og Tobram".

Utover 1950- og 1960-tallet drukner de norske tegneseriene i forhold til utenlandske tegneserier. I avisene og ukebladene er det i hovedsak amerikanske avistegneserier som fører an, og i kioskhyllene dukker det jevnlig opp nye titler som gjør at tilbudet av tegneseriehefter bare blir større. Flere genrer finner sin plass på markedet, og funny animal-tegneserier fra Disney-konsernet får følge av en rekke tegneserier med fokus på spenning og humor. Blant disse er westerntegneseriehefter som “Vill vest” og “Hopalong Cassidy” og superhelttegneserier som “Stålmannen” og “Lynvingen”. Utenom juleheftene er norske tegneserier i klart mindretall.