Slutten av 1960-tallet var en kreativ periode utenfor de store forlagene i USA. Et eget miljø tok avstand fra de kommersielle tegneseriene, og tegneserieskapere dykket ned i tematikk som superhelttegneserier og funny animal-tegneserier ikke rørte. Dermed ble det laget sosialrealistiske skildringer av livet i tegneserieform. Tegneserieskaperne trengte ikke forholde seg til Comics Code og regelverket om hva en tegneserie kunne inneholde eller ikke, og da ble det laget tegneserier med en personlig tilnærming. Disse kunne blant annet inneholde samfunnskritikk, og det var ikke uvanlig med skildringer av rus og sex. Begrepet som ble brukt på disse tegneseriene, var “underground comics” eller “comix”. Tegneseriene ble distribuert utenfor det vanlige systemet, og opplagene varierte fra særdeles små til flere titalls tusen.
 |
| Forsiden til Arne W. Isachsens samlebok "Undergrunn!" |
Det norske distribusjonssystemet for tegneserier har i hovedsak vært knyttet rundt Bladcentralen. Gjennom Bladcentralen har ukeblader, pocketbøker og tegneserier hatt et unikt distribusjonsapparat med utsalgssteder i dagligvarebutikker, kiosker og bensinstasjoner over hele Norge. Dette har vært supplert med distribusjon gjennom Narvesens system, der et apparat med kiosker over hele landet har kunnet få utgivelser av mange slag ut til leserne. I tillegg har bokhandlene hatt sine distribusjonssystemer, der tegneserier i mange år helst var begrenset til enkeltutgivelser. Dette har endret seg de siste tyve årene, og en rekke tegneseriebøker finnes først og fremst i bokhandel og ikke i kiosk eller dagligvarebutikker.
Enkelte spesialbutikker for tegneserier har også tatt seg av distribusjon. Kjeder som Fantastico, Avalon og Outland dekket først og fremst de store norske byene, og enkeltbutikker som Comix og Kanoncon har tatt seg av enkeltbyer. For flere av disse butikkene har det vært amerikanske superhelttegneserier og etter hvert manga som har vært det store utbudet. Norske tegneserier har også vært tilgjengelig, og lenge var det i slike butikker man kunne finne nye, danskspråklige tegneseriealbum. Tronsmo bokhandel i Oslo må nevnes spesielt, der man har hatt et godt utvalg av tegneserier i alle genrer. Tronsmo har også satset på nye norske tegneserier og fanziner, og mang en tegneserieinteressert har funnet tegneserieutgivelser i Tronsmokjelleren som ellers ikke har vært lett tilgjengelig ellers.
Haakon W. Isachsen har tatt for seg norske undergrunnstegneserier på 1970- og 1980-tallet i boken “En verden av tegneserier 2”. Han mener at man i stor grad kan si at norske undergrunnstegneserier startet opp i 1970. Det handler om motkulturens alternative utgivelser, som også brukte tegneserier i stensilerte blad og pamfletter. Slike dukket først opp på slutten av 1960-tallet. Viktigst av dem var Oslos Gateavis, som etter hvert fikk navnet Gateavisa. Det var miljøet rundt Forsøksgymnaset som stod bak, og blant dem i miljøet av enkelte tegneserieskapere.
 |
| Gateavisas tegneserieekstra fra 1978. Forsiden er tegnet av Thor Sivertsen. |
Gateavisa ble etter hvert et magasin å gjøre regning med. Som motkultur talte Gateavisa etablissementet imot, og det var naturlig at tegneserier ble en del av innholdet. I tillegg kunne Gateavisa by på enkelte spesialutgaver med bare tegneserier, og fra slutten av 1970-tallet og ut på 1980-tallet kom det flere slike. En egen samlebok med materiale fra Gateavisa ble utgitt i 2020, og der inngår det også flere tegneserier. Regnbuetrykk på Karlsøy hadde det alternative magasinet Vannbæreren, der det også var tegneserier på trykk. I tillegg kom det flere enkeltutgivelser fra både små og større aktører.
Distribusjonen var for mange av disse utgivelsene akkurat som i USA: Man brukte alternative utsalgssteder, postordre og gatesalg. Spesielt Gateavisa hadde et rykte på seg for å ha spesielt gode selgere, og dette gjorde at utgivelsen fikk et større nedslagsfelt. En rekke bokkaféer var også gode distribusjonssentraler for alternative utgivelser, og etter hvert kunne også enkelte utgivelser komme gjennom nåløyet hos Narvesen. Det ga for eksempel Gateavisa et enda større nedslagsfelt, og da var det ikke fortrinnsvis lenger et magasin for lesere rundt Oslo.
 |
| "Instant Karma" av Arne W. Isachsen. |
Det var naturlig at også norske tegnere lot seg inspirere av slike tegneserier, og ut på 1970-tallet dukket det opp flere eksperimentelle tegneserier som kunne klassifiseres som undergrunnstegneserier. Noen ble egenutgitt av tegneserieskaperne selv, mens andre ble inkludert i ulike utgivelser der tematikken i tegneseriene passet inn. Flere av dem, som Terje Nordberg og Haakon W. Isachsen, kom senere til å bli viktige forlagsfolk i den norske tegneseriebransjen. En annen viktig profil, Arne W. Isachsen, stod for noen av de mest spennende prosjektene på syttitallet gjennom for eksempel utgivelsen “Instant Karma” fra 1973 og bidrag til den historiske boken Fremad og ikke glemme. Sammen med Terje Nordberg, var Arne W. Isachsen pionérene innen norske undergrunnstegneserier. Nordbergs “Revejakten” fra 1974 er en surrealistisk samfunnsskildring der det meste er uforutsigbart. Senere skulle Terje Nordberg gi ut tegneserier som “En fågel er loss” (1974) og “Birger på toppen”, som var et bidrag til Vannbæreren i 1976. Mens Nordbergs tegneserier i stor grad ikke er gjenutgitt, er mange av Arne W. Isachsens tegneserier samlet i boken “Undergrunn!” fra Jippi forlag (2009).
 |
| "Revejakten" av Terje Nordberg. |
Et tidsskrift som Gateavisa kunne by på spesialnummer med tegneserier, og blader som Brage og Forum var som veksthus for den niende kunstart i Norge. Flere viktige personligheter som Haakon W. Isachsen, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Thor Sivertsen, Mikael Holmberg og Bob Horn var blant dem som hadde tidlige arbeider på trykk i slike blader. Det norske hedningesamfunn hadde også sitt tegneseriehefte, og i bladene Jesus Kristus & co ble det drevet satire med bibelhistorier. Gunnar Gjøsteen var en av de viktigste bidragsyterne til disse heftene.
