Utover åttitallet og inn på nittitallet var det et skille mellom de kommersielle tegneseriene og de alternative utgivelsene. En og annen norsk tegneserieskaper hadde et og annet arbeid på trykk i blader som Serie Spesial og Fantomet, og det var en viss norsk lisensproduksjon av Pink Panter med utgangspunkt i norsk Semic. Noen få aviser hadde norske tegneserier, men de var i fåtall. Samtidig var det mulig for tegneserieskapere å få tegneserier på trykk i alternative utgivelser. Blant disse var Norske serier utgitt av Forlaget Konsept med Dankert Ørstein i spissen. Forlaget hadde tegneserieskapere som Torstein Gundersen, Jason, Bob Horn og Gro Vik i stallen, og Gundersen fikk også flere soloutgivelser. Torstein Gundersen var en av flere tegneserieskapere fra Sørlandet som var aktiv i det alternative miljøet. Knut Nærum og Terje Moen var også blant disse. Mens Nærum hadde hatt tegneserier på trykk flere steder, var Moen upublisert som tegneserieskaper til tross for en stor produksjon. I 1992 kom Fantazine ut i Kristiansand. Bladet hadde basis i tegneserieskapere som Roy Søbstad, Ronny Haugeland, Roald Andersen, Morten A. Sæthren, Andreas Tellefsen og Torstein Gundersen. Senere hadde også Jens K Styve, Trygve Høiseth, Reidar Kjelsen og Bob Horn tegneserier på trykk i Fantazine.
Gateavisa hadde jevnlig tegneserier på trykk, og etter hvert gikk man inn på et samarbeid med kretsen rundt Erik Falk og Per J. Olsen. Dette skulle etter hvert bli utgangspunktet for forlaget Jippi Comics. De første nummerne av antologien Forresten var et samarbeid mellom Gateavisa, Falk og Olsen, mens Jippi etter hvert trakk seg ut av samarbeidet og ga ut antologien på egenhånd. De første utgavene var i hefteform, men på 2010-tallet ble Forresten nærmest som en årbok over norske, alternative tegneserier å regne.
Omtrent samtidig startet forlaget No Comprendo Press opp med Espen Holtestaul som utgiver. Med antologien Fidus i sentrum hadde sentrale tegneserieskapere som Steffen Kverneland, Lars Fiske, Knut Nærum Waldemar Hepstein (Tor Lier) og Siri Dokken et sted for publisering av sin “sequential art”. Både Jippi og No Comprendo satset på soloutgivelser fra sine tegneserieskapere i tillegg til antologipubliseringen, og hos Jippi var tegneserieskapere som Jason, Jens K. Styve, Roy Søbstad, Tore Strand Olsen, Ronny Haugeland blant dem som grep muligheten til slike utgivelser. Senere ble Dongery-kollektivet koblet til No Comprendo, og en rekke fanziner og tilstedeværelse på en rekke festivaler i inn- og utland skapte kultstatus for Flu Hartberg, Kristoffer Kjølberg, Bendik Kaltenborn og de andre tilknyttet Dongery.
Etter at Pyton ble lagt ned i 1996, var det en vridning mot stripeformatet hos flere norske tegneserieskapere. Bladkompaniet ga norske tegneserier en sjanse som biserier i blader som Ernie og Larsons Gale Verden, og tegneserieskapere som Frode Øverli, Lise Myhre og Karine Haaland ble viktige for forlaget. Alle tre fikk etter hvert både album og bøker, og da Frode Øverlis Pondus fikk eget månedsblad i 2000, så var det et vendepunkt i den norske tegneseriehistorien. Håkon Strand gjorde en viktig jobb som agent for Øverli og andre tegneserieskapere, og flere tegneserier fikk prøve seg i en rekke norske aviser. Mest synlig var satsingen i Dagbladet, som under vignetten “gjesteserien” lot mange, nye norske tegneserier få prøve seg. Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har det også vært en rekke tegneseriekonkurranser, og tegneserieskapere som Lars Lauvik, Ida Neverdahl, Nils Axle Kanten og Mads Eriksen er blant dem som fikk suksess og stor oppmerksomhet etter slike konkurranser.
En viktig grunn til fremveksten av nye, norske tegneserier var muligheten for støtte fra Norsk kulturråd. Gjennom mange år hadde ulike aktører arbeidet for flere former for tegneseriestøtte. Etter hvert kunne forlag søke om støtte til enkeltutgivelser eller kortseriestøtte til tegneseriehefter. På denne måten kunne kulturrådet sørge for en større produksjon av norske tegneserier samtidig som forlag hadde et insentiv til å satse på norske tegneserier fremfor utenlandske tegneseriestriper som hadde en lavere innkjøpspris.
Åttitallets norske tegneseriemarked var i stor grad preget av at tegneserier med et mer voksent publikum inntok bladhyllene. Forlag satset på tegneserier for voksne, og mer krevende tegneserier kom ut i norsk språkdrakt. En rekke fransk-belgiske tegneseriealbum stod i sentrum, og det var dette formatet som inspirerte mange norske tegneserieskapere. Dermed begynte enkelte å tenke tegneseriealbum fremfor tegneserienoveller eller føljetonger i blader som Forum, Brage eller Gateavisa.
Flere viktige tegneseriealbum og serier kom ut av denne satsingen. Mens Solruns saga i tre bind av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland fra 1988 til 1993 kanskje er det kunstnerisk mest vellykkede prosjektet, satte også Tor Bomann-Larsen et preg på perioden med tre album om Fridtjof Nansen fra 1986 til 1988. Ildahl var også involvert i “Gutta på skauen” sammen med Terje Nordberg og tegneren Geir Florhaug i 1990. Året etter kom Ildahl med første album av “Herman Storm” sammen med den franske tegneren Yves Mitton. Tegneserien kom også på trykk i flere land som biserie i samtrykkutgaven av “Fantomet”.
InkaLill foregriper satsingen på fantasytegneserier under tittelen Nordic Manga med ni bind av albumserien “Ridderne av Dor” på nittitallet. Senere satset hun på albumserien “Miranda”. Siri Dokken må også nevnes med den historiske tegneserien “Kongens mann” fra 1994 der hun samarbeidet med Bård Enoksen. En annen albumsatsing med et historisk bakteppe er “Kristina av Tunsberg” av Kåre Holt (manus) og Morten Myklebust (tegninger). Myklebust kom senere med flere historiske album, og han var også involvert i Team Fantomens produksjon av tegneserier med Ånden som går.
Bladkompaniet ga norske tegneserier en sjanse som biserier i blader som Ernie og Larsons Gale Verden, og tegneserieskapere som Frode Øverli, Lise Myhre og Karine Haaland ble viktige for forlaget. Alle tre fikk etter hvert både album og bøker, og da Frode Øverlis Pondus fikk eget månedsblad i 2000, så var det et vendepunkt i den norske tegneseriehistorien. Håkon Strand gjorde en viktig jobb som agent for Øverli og andre tegneserieskapere, og flere tegneserier fikk prøve seg i en rekke norske aviser. Mest synlig var satsingen i Dagbladet, som under vignetten “gjesteserien” lot mange, nye norske tegneserier få prøve seg. Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har det også vært en rekke tegneseriekonkurranser, og tegneserieskapere som Lars Lauvik, Ida Neverdahl, Nils Axle Kanten og Mads Eriksen er blant dem som fikk suksess og stor oppmerksomhet etter slike konkurranser.
Statlig, økonomisk støtte er nok en viktig grunn til satsingen på stripeserier. Norsk kulturråd innførte tegneseriestøtte, som gjorde at det ble økonomisk interessant for forlagene å sette norske tegneserier inn i bladene. Etter hvert kom også andre støtteordninger til, slik at man også fikk støtte til album- og bokutgivelser samt innkjøpsordningen som skapte ekstra spredning av tegneserier til bibliotekene. I tillegg har en rekke norske tegneserieskapere fått kunstnerstøtte fra staten, slik at de har hatt et økonomisk grunnlag til å gjennomføre større tegneserieprosjekter.
Pondus ble en stor økonomisk suksess som tegneseriehefte, og en rekke tegneserieskapere som hadde tegneserier på trykk i bladet og hefter som Tommy & Tigern har senere fått egne utgivelser i både blader, album og bøker. Blant disse kan man nevne Torbjørn Lien, Øyvind Sagåsen, Therese G. Eide, Tegnehanne og Børge Lund. Pondus-heftet overtok også statusen som Norges bestselgende tegneseriehefte i 2009. I 2010 hadde bladet et nettoopplag på 92.020 eksemplarer. Til sammenligning hadde ukebladet Donald Duck & Co et opplag på cirka 250.000 eksemplarer i 1986.
Suksessen med de moderne, norske humortegneseriene har også hatt sin spredning mot juleheftene. De viktigste tegneseriene har siden cirka 2000 hatt egne julehefter, og flere av dem har vært storselgere for forlagene. Dermed er titler som Pondus, Nemi og Kollektivet blitt en viktig del av den moderne julestemningen i Norge.
