I 1980 ble Norsk Tegneserieforum stiftet. Organisasjonen ønsket å samle all aktivitet rundt den niende kunstart i Norge, og dette skulle være et sted for alle tegneserieinteresserte - både lesere, samlere, tegneserieskapere, bransjefolk og akademikere. Norsk Tegneserieforum overtok medlemsbladet Bobbla fra Norsk Tegneserieakademi, og etter hvert ble det slått sammen med bladet Tekst og Tegning. Her var Jon Gisle en viktig drivkraft som redaktør og skribent. Tekst og Tegning startet opp som tegneserietidsskriftet Serieleseren i regi av forlaget Hjemmet.
En rekke mindre tegneserieorganisasjoner ble dannet rundt omkring i Norge, og Norsk Tegneserieforum ble en paraplyorganisasjon for mange av disse. Aktiviteten var stor både i Bodø, Kristiansund, i Østfold og i Oslo, og flere indekser ble laget av medlemmer i Bodø Tegneserieforum. Blant disse kan nevnes Jan Roar Hansens innsats med indekser over Disney-tegneserier og fransk-belgiske tegneserier. Det viktigste arbeidet stod nok Knut Eide og Stig Kjelling for, der de samlet trådene i norske tegneserieutgivelser og ga ut Norsk Tegneserie Index i 1981. Etter hvert skulle det komme syv utgaver før det siste ble utgitt i 2001. Dette var en særdeles viktig dokumentasjon av tegneserien i Norge, og den utfylte arbeidet til Jo Lie som i tillegg hadde sett på tegneserier i aviser, ukeblader og magasiner.
Utover 1980- og 1990-tallet fikk Bobbla en annen funksjon og form. Under ulike navn var dette et medlemsblad for Norsk Tegneserieforum, der man blant annet kunne få nytt fra lokallagene, informasjon om nye utgivelser og presentasjoner av tegneserieskapere. Utenfor Norsk Tegneserieforum ble tegneserietidsskriftet Tegn dannet. På noen måter var dette en slags videreføring av Tekst og Tegning. Det hadde en mer profesjonelt innhold og utforming, og blant anmeldelser og intervjuer hadde magasinet en god puls på tidsånden i tegneserienorge. Åttitallet var også perioden der tegneserien ble mer voksen i Norge. Mens Semics utgivelser Serie-Fokus, Epic og Comix hadde vist norske lesere en annen og mer moden tilnærming til kunstarten, begynte ulike forlag å satse på mer avanserte tegneserier. Spesielt Cappelen med Jon Sveinbjørn Jonsson i spissen fikk ut en rekke europeiske tegneseriealbum av voksen karakter av tegneserieskapere som Jacques Tardi, Milo Manara og Hugo Pratt. Samtidig ble stadig flere tegneserier anmeldt i avisene, og utgivelsene ble ivaretatt på lik linje med annen litteratur.
Norsk Tegneserieforum valgte i 1987 å opprette Sproingprisen. Denne tegneserieprisen var en heder til de beste tegneseriene i Norge, og den ble i oppstarten utdelt til beste norske og beste oversatte tegneserie. Sproingprisen var ikke den første tegneserieprisen i Norge. Allerede i 1974 hadde departementet startet opp litteraturpriser for barn og unge, og den hadde også en egen tegneseriekategori. Det har også vært andre tegneseriepriser i Norge, men først da Årets tegneserie dukket opp i 2016 fikk Sproingprisen en konkurrent om å kåre den faktisk beste tegneserien laget i Norge.
Oslo var lenge basen for Norsk Tegneserieforum. Organisasjonen fikk startet opp et eget tegneseriehus, og et eget tegneseriemuseum med basis i samlingene til NTF ble også en realitet. Jan P. Krogh var i spissen for dette arbeidet, og da det ble utfordringer med lokalene i Oslo flyttet museet til Brandbu i 2001. Der har Tegneseriemuseet blitt værende, til tross for arbeid med konsolidering med andre museer. Det har også vært forsøk på å flytte museet til et annet sted, men det har ikke blitt realitet. En periode var det Norsk Tegneserieforum som driftet Tegneseriemuseet, men de siste årene er det en organisasjon med ekteparet Krogh i spissen som styrer museet.
I 1993 fikk Norge sin første tegneseriefestival. Med Morten Myklebust i spissen var Tønsberg stedet for en festival med fokus på historiske tegneserier og tegneserier i historien. Med et knippe spennende gjester fra inn- og utland var festivalen en suksess, men arrangementet ble ikke gjentatt. I stedet var det en annen by som fikk æren av å starte opp den første gjentagende tegneseriefestivalen i Norge.
Arild Wærness hadde vært aktiv med fanziner, populærkulturmagasinet Sirius og en tegneseriebutikk i Bergen da han ble utfordret av Tove Bakke i Norsk kulturråd. Resultatet var tegneseriefestivalen Raptus, som for første gang ble arrangert i 1996. Festivalen ble raskt stor, og den fylte Grieghallen i mange år. Det meste av bransjefolkene i tegneserienorge tok turen til regnbyen, og Raptus ble et viktig møtepunkt. Samtidig kunne festivalen by på viktige internasjonale gjester, og blant de besøkende de ti første årene kan man nevne Will Eisner, Chris Ware, John Buscema, Mort Walker og Sergio Aragones.
Det ble gjort enkeltforsøk på å få frem flere tegneseriefestivaler rundt omkring i Norge, men det ble ingen faste festivaler ut av arbeidet. I Oslo hadde man en periode Animerte dager, der tegneserier var en del av tilbudet. Enkeltutgivelser kom også i spesialutgaver til Animerte dager. Norsk Tegneserieforum valgte å satse på en tegneseriedag i samband med Free Comic Book Day for å fremme den niende kunstart over hele landet. I 2005 ble det laget et tegneseriehefte med norske tegneserier, mens man i 2006 stod for en utgivelse med smakebiter av tegneserier som burde vært utgitt i norsk språkdrakt. Samtidig var det ulike tegneseriearrangementer rundt omkring i landet på Tegneseriens dag i regi av organisasjonen.
Det var for mange et savn å ikke ha en tegneseriefestival i hovedstaden, og da Tegneseriens dag ble arrangert i 2007 var arrangementet i Oslo også en ny tegneseriefestival, Oslo Comics Expo. Der Raptus hadde hatt en satsing på hele tegneseriefeltet satset Oslo Comics Expo smalere og presenterte i hovedsak kunstneriske og alternative tegneserier. Mens årene har gått, har Oslo Comics Expo vokst seg større og større, mens Raptus har delvis implodert. Med unntak av redusert drift under pandemien i 2020 og 2021 har festivalene vært en årviss affære. Der Oslo Comics Expo setter dagsorden for tegneserienorge, har Raptus blitt en skygge av seg selv. Det har også vært forsøk med tegneseriefestivaler ellers i Norge, men de fleste forsøkene i byer som Stavanger, Kristiansand, Bodø og Harstad har i hovedsak vært få og ikke vist seg å være bærekraftige. Det har derimot tegneseriebutikken Outlands tegneseriefestival i Oslo, som i 2024 ble arrangert for sjette gang.
Norsk Tegneserieforum la om Bobla i 2009 til å bli et mer generelt tegneserietidsskrift med nye tegneserier og noe stoff om kunstarten Med to til fire utgivelser i året har Bobla innimellom tatt pulsen på tegneserienorge, men innholdet har på grunn av ulike redaktører spriket litt. Organisasjonen har også blitt mindre toneangivende. Resultatet av dette så man på landsmøtet i 2023, der driften ble redusert til å ivareta Tegneseriemuseet, utgi Bobla og dele ut Sproingprisen.
Serienett startet opp i 2006 som et nettbasert tegneserietidsskrift som dekker hele det norske tegneseriefeltet. I 2014 fikk Serienett følge av Empirix, som etter hvert har fått et hovedfokus på tegneserieanmeldelser. Mens antallet anmeldelser og omtaler av tegneserier i dagspresse og magasiner har gått ned, holder Serienett og Empirix stand og sørger for at kunstarten i det minste får noe oppmerksomhet i Norge.
Det finnes noen få tegneseriegrupperinger utenfor Norsk Tegneserieforum. Grafill har en egen tegneseriegruppe, og den organiserer tegneserieskapere og arbeider blant annet for å fremme deres rettigheter. Det gjennomføres også arrangementer i regi av organisasjonen. I Oslo og Kristiansand har man egne tegneserieworkshops med ukentlig frekvens, og det finnes også en gruppering i Stavanger som har jevnlige møter. I Bergen har tegneseriegruppen seriX hatt tegneseriearrangementer ved jevne mellomrom. seriX har også overtatt utgiveransvaret for Serienett, og organisasjonen har også stått for podkaster og digitale tegneseriefestivaler. I 2025 arrangeres tegneseriefestivalen Bergen tekst & tegning av seriX for fjerde gang.
