Rakkerunger og andre barn

Når vi ser hvor populære amerikanske tegneserier med barn var i Norge, er det ikke rart at veldig mange av de første norske tegneseriene med faste karakterer var tegneserier med barn i hovedrollen. Knoll og Tott var på plass i den norske utgaven av Hjemmet i 1911 etter at tegneserien tidligere hadde vært innom både Vor Tid og Allers. I både Hjemmet og Allers kunne man lese om Buster Brown, og Nokke hadde til stadighet med seg nevøene sine i den norske utgaven av Happy Hooligan i Hjemmet.

Fra "Kari, Per og Søren". Dette utdraget var på trykk i Utstillingsavisen 12. september 1914.

Vi regner “Kari, Per og Søren” som den første, norske lengre tegneserien. Den ble tegnet av Gunnar Tandberg og startet opp i bladet “Hver 8. Dag” i september 1912. Senere gikk tegneserien i magasinet “For Hus og Hjem” og i dagsavisen Utstillingsavisen i 1914. Begge ble redigert av Nanna With, og det er mest sannsynlig hun som stod for manus. “Kari, Per og Søren” fikk også en egen utgivelse i 1913, og mye tyder på at dette er den første norske tegneserieutgivelsen. Mye tyder på at Gunnar Tandberg også laget en tegneserie om speidergutten Jens Kristian. Denne var på trykk i "Hver 8. Dag" i 1913.

 “Knald bon bon” er en bok med bilder i sekvens som ble utgitt i 1901 med den anonymiserte tekstforfatteren S. som opphavsperson. Utgivelsen kan være norsk, men innholdet peker på en britisk opprinnelse. Det kan legges til at Norsk anonym- og pseudonymlexikon» av Hjalmar Pettersen fra 1924 antar at «S.» er identisk med Skonhoft-Halvorsen. Dette kan ha vært matematikklærer og løytnant Johan Skonhoft-Halvorsen, som skrev en rekke lærebøker i realfag på 1890-tallet.

En typisk sekvens fra "Pappa og Pjokken" av Jan Lunde (1918).

Mens Kari og Per var barn fra landet som opplevde en reise til Oslo, Sørlandet og etter hvert til USA med amerikabåten, var det en rekke barn som virket mer inspirert av rampestrekene til Knoll, Tott og Buster Brown i andre tidlige tegneserier. Skomaker Bekk og tvillingene dukket opp i 1918 i bladet Norske hjem. Kristoffer Aamodt stod for manus, mens Jan Lunde var ansvarlig for tegningene. I 1919 fikk tegneserien eget julehefte som holdt stand frem til 1930. Jan Lunde stod også for rampestreker i “Pappa og pjokken”. Denne tegneserien startet opp i bladet Strips, der Lunde var redaktør. Det kom også en utgivelse med tegneserien i 1919. Sverrer Knudsen laget “Mass og Lasse” for Børnetidende i 1920, og en samling med tegneserien kom i 1921. Knudsen laget også “Storeper og Lilleper” for Børnetidende i 1920 og “Duttemand” for Illustrert Familieblad i 1919 og 1920.

Per møter et troll i "Pers forunderlige reise" av Magnhild Haavardsholm.

I 1922 kom Magnhild Haavardsholm med boken «Pers forunderlige reise» på forlaget Gyldendal. Boken handler om en gutts merkelige opplevelser. Utgivelsen er av enkelte kategorisert som en bildebok, men et sideoppsett med som regel to bilder på hver side gjør at denne utgivelsen må regnes som en tegneserie. Boken kom i dansk utgave senere samme år. Etter alt å dømme er dette den første tegneserieboken som er oversatt til et annet språk.

Et eksempel av "Kari og Mari" av Henning Tooms. Denne var på trykk i Vor Tid 25. mars 1926.

“Kari og Mari" av Henning Tooms gikk i ukebladet Vor Tid i 1925 til 1927. Dette er en av de første, norske tegneseriene med kvinnelige hovedpersoner. Kari og Mari er søstre som utfører skøyerstreker i beste Knoll og Tott-tradisjon. Henning Tooms laget også andre tegneserier med barn på denne tiden. En av disse var spenningstegneserien "Mysteriet på Talvås", som i likhet med “Kari og Mari” gikk i  Vor Tid. "Tit og Tut" av pseudonymene Onkel K. og Onkel Jø ble trykt i Bergens Tidende i 1926 og 1927 som en del av avisens lørdagsspalte "Barnetidende". Onkel K. er så langt ikke identifisert, men Onkel Jø er sannsynligvis identisk med den bergenske tegneren og journalisten Ragnvald Jørgensen.

 

"Tit og Tut" foregår vanligvis i et urbant miljø i Bergen, men av og til reiser jentene ut av byen. Denne tegneserien ble publisert i Bergens Tidende 6. november 1926.

Tegneseriens form varierer i den perioden "Tit og Tut" var på trykk. Onkel K. og Onkel Jø brukte aldri snakkebobler, og det varierte om teksten var under hver enkelt rute eller publisert for seg ved siden av bildesekvensen. En annen tegneserie med kvinnelige hovedpersoner var “Dimpen og Dumpen” av Jan Lunde. Tegneserien om de rampete jentene startet i Det blå magasin i 1929 og fortsatte i bladet frem til 1933. Det kom også tre julehefter i perioden 1930 til 1932.

Utdrag av Jan Lundes tegninger til eventyret "Skrinet med det rare i". Manuskriptet er ved Molla Dahl.

Molla Wahl arbeidet som redaktør i Bladkompaniet på tyve- og trettitallet. I denne perioden var hun sammen med Kristen Gundelach involvert som manusforfatter på tegneserien «Eventyr i billeder», som tok for seg norske folkeeventyr. Tegner var Jan Lunde, og det første «Eventyr i billeder» ble utgitt i 1923. Det er ikke kjent om Wahl laget manus til andre tegneserier.

En av Marie Walles tegneserier for Atelier E-O. Denne er hentet fra boken "Helsa først!" fra 1931, som fremstår som en reklamefinansiert fagbok om helse for barn.

Omtrent samtidig arbeidet Marie Walle som tegner i reklamebyrået Atelier E-O. Reklamebyrået var stiftet av tegneren Eyvin Ovrum, som i sin tid også var en av stifterne av Tegnerforbundet. Ovrum hadde bodd og arbeidet i USA i en lang rekke år, og han var inspirert av det han hadde sett og opplevd der. Derfor ble reklame i tegneserieform blant det Atelier E-O kunne tilby sine kunder. Noen ganger tegnet Ovrum selv, mens andre ganger overlot han arbeidet til en av sine ansatte. Tegneseriene er ofte kreditert Atelier E-O, og fordi Eyvin Ovrum behersket mange stilarter er det vanskelig å se hva som er laget av hvem. Men like fullt er det enkeltarbeider som er kreditert Marie Walle, og det er ikke usannsynlig at hun også tegnet mange av reklametegneseriene produsert av Atelier E-O.

 Signe Sivertsen ga i 1924 ut «Eventyr fra Dukkeland» på forlaget Gyldendal. Boken er av enkelte litteraturvitere klassifisert som en bildebok, men sidene er typiske for norske tegneserier fra samme tid. Vi finner sider med fire tegninger i samme størrelse med tekst under rutene. Historien tar for seg den uheldige sjømannen Pelle i jakten på kjærligheten. Det er ikke lett for ham, og det blir mange utfordringer for ham underveis.

Rolf Kluge laget “Per og Else på eventyr” for Norske Hjem i 1927 og 1928. Senere gikk tegneserien i Ukemagasinet. Tegneserien skiller seg ut fra andre tegneserier fra samme tid med sine eksperimenter. Her ble det brukt fantastiske elementer og det ble lekt med tegneseriens form og leseretning. Kluge laget også tegneserien “Skibsreder Snobbenheim og Sølvmine” for Det Blå Magasin i 1927 og 1928. Denne tegneserien er ikke samlet i ettertid, men det er en annen tegneserie med politisk innhold. “Sjur Sjursen vil bli kapitalist” av manusforfatter Otto Luihn og Bjarne Restan (tegninger) kom med et julehefte. Opprinnelig ble tegneserien utgitt i Arbeidermagasinet i perioden 1928 til 1932. For øvrig ble et hefte med Rolf Kluges “Per og Else på eventyr” utgitt i 1929.

"Råd for uråd" er en av tegneseriene Ivar Mauritz-Hansen laget for Tidens Tegn i 1926.

Tidens Tegn hadde brukt Ivar Mauritz-Hansen som illustratør på barnesiden om lørdagene gjennom 1920-tallet. Fra 1925 hadde han eneansvar for siden, og han laget en rekke ulike tegneserier. De fleste av dem, som “Raad for uraad” og “Detektiv Fomlesen” er ikke samlet i ettertid, mens “Professor Tanke” er blitt en av de mest kjente norske tegneseriene fra denne tiden. Den startet opp i 1926 i Tidens Tegn og gikk etter hvert videre til Oslo Illustrerte. I tillegg er det gitt ut en rekke samlinger med tegneserien. Ivar Mauritz-Hansen tegnet også i Illustrert Familieblad. Med tekst av Sigurd Winsnes laget Mauritz-Hansen “Nils og Blåmann” om en gutt og geitebukken hans. Dette er blitt en annen av de store, norske klassikerne, og det er gitt ut en hel rekke julehefter etter det første i 1929.

Ola Kanin virker veldig moderne i forhold til datidens norske tegneserier. Det skyldes nok at William Guttormsen etter mange år i USA var blitt inspirert av de amerikanske avistegneseriene og kunne bruke deres formspråk.

En annen avistegner var William Guttormsen i Aftenposten. Han laget jevnlig illustrasjoner for både hovedavisen og avisens helgebilag A-Magasinet. Der hadde han en periode “Ola Kanin” på trykk i 1927. I likhet med “Professor Tanke” skiller “Ola Kanin” seg fra datidens norske tegneserier med et mer moderne uttrykk. Både Guttormsen og Mauritz-Hansen brukte nemlig snakkebobler i disse tegneseriene. Det gjorde ikke Guttomsen senere da han laget “Tommelise og Tommeliten” for A-Magasinet sammen med Victor Schlytter i perioden 1932 til 1934. Schlytter er ellers en av de viktige personene i kulissene i tegneserienorge. Han var oversetter i en årrekke for både Aftenposten og senere Allers, og han var den som i sin tid ga Donald Duck det norske navnet Teodor. Senere ble han sjefredaktør i Allers og meget involvert i tegneseriene som ble trykt i både ukebladet og tegneserieheftene fra forlaget Allers. Blant annet redigerte Victor Schlytter tegneserieantologien Skippern i mange år.

I A-Magasinet kunne man gjennom flere år lese “Påsans uvaner” av Kai Nyquist. Under bylinen “Onkel Kai” skildret Nyquist i tekst på rim og tegninger ulike ugagnstreker den unge Påsan kom ut for, før det hele fikk en moralsk avslutning. Det kom flere samlinger med tegneserien, og den gikk også en periode i ukebladet For Alle i 1933.

Oversettelser og omtegninger

Den amerikanske avisbransjen hadde gode tider rundt 1900. Det var vekst innen både salgstall og lesertall, og de trykktekniske mulighetene ble stadig forbedret slik at man også kunne tilby et produkt av stadig høyere standard.

Fra Rudolph Dirks skapte Katzenjammer Kids i 1897 til New York Journal innførte en daglig tegneserieside 31, januar 1912, hadde det foregått en rivende utvikling innen avistegneseriene. En rekke tegneserieskapere hadde eksperimentert med både form, formspråk, fortellerteknikk og uttrykk. En rekke standarder for fortellerteknikk var kommet på plass, og både ruter, snakkebobler, grafiske uttrykk for bevegelse, smerte og ulike onomatopoetikon var kommet på plass. Hovedformatene i USA var søndagssiden, der en tegneserieskaper fikk en hel eller halv fullformats avisside til rådighet, eller dagsstripen med tre til fem ruter.

Det ble også utgitt samlinger med ulike avistegneserier på et tidlig tidspunkt i USA. Katzenjammer Kids fikk tre bøker i 1902 og 1903 i regi av avisen New York American and Journal. I tillegg kom avisen med bøker der Happy Hooligan av Frederick Burr Opper og Jimmy stod i sentrum. Forlaget Frederick A. Stokes kunne by på tre samlinger med Buster Brown av Richard Outcault i perioden 1903-1905, fire samlinger med Foxy Grandpa de samme årene samt en bok hver med Little Sammy Sneeze og Dreams of the Rarebit Fiend i 1905. Senere kom forlaget Cupples & Leon på banen og ga ut en rekke bøker med viktige, tidlige amerikanske avistegneserier. Noen av disse Buster Brown-bøkene ble utgitt i Skandinavia, og det er ikke usannsynlig at boken «Buster Brown og hans Gavtyvestreger» fra 1908 er den første moderne tegneserieutgivelsen i Norge. (se Hellesund 2022).

"Buster Brown faar seg en veninde" fra 1909 var også i salg i Norge, og utgivelsen er også omtalt i samtidige aviser. Det kan godt være at dette er den andre, moderne tegneserieutgivelsen i Norge.

 

Mye tyder på at Aftenposten var den første avisen som hadde amerikanske avistegneserier på trykk i Norge. Som en del av barnespalten “For de smaa” i 1913, kunne man lese tegneserien “Major Stuff” av Gene Carr i norsk oversettelse. Tegneserien fremstod temmelig lik slik den ble publisert i USA - her var til og med snakkeboblene beholdt. Hvis man studerte tegningene nærmere, kunne man se at dette ikke var Gene Carrs opprinnelige arbeid. Det samme gjaldt en tegneserie av George McManus som ble tatt inn i avisen senere samme år. Etter alt å dømme er dette “The Newlyweds and their Baby”, men det kan også ha vært oppfølgeren “Their Only Child”, som McManus laget senere for en annen avis. Uansett ser vi at også denne tegneserien er omtegnet, men i likhet med “Major Stuff” er formspråket med snakkebobler beholdt.

I 1909 hadde bladet Vor Tid flere amerikanske tegneserier på trykk. Hver uke kunne man der lese Katzenjammer Kids eller And Her Name Was Maud. Her var også tegneseriene omtegnet til bruk i bladet, men i tillegg var snakkeboblene fjernet. I stedet finner man teksten under rutene - akkurat som i tyske bilderbogen fra 1800-tallet. Det er ikke kjent hvem som stod for omtegningen av Katzenjammer Kids, men i følge Jan Olaf Hagen er det Othar Holmboe som har tegnet om And Her Name Was Maud. Som en kuriositet kan det nevnes at karakteren skiftet kjønn samtidig. I Vor Tid fikk eselet navnet As eller Peter As. I senere Knoll og Tott-julehefter i Norge kalles eselet Mester Graa.

And Her Name Was Maud i bladet Vor Tid i 1909. Omtegningen er kanskje utført av Othar Holmboe.

Også ukebladene Allers og Hjemmet hadde publisert tegneserier uten snakkebobler. Både franske bildefortellinger trykt i bilaget “Tillæg til Allers Familie Journal” under overskriften “Onkel tegner og forteller” var slik, og det samme ser vi ved publisering av amerikanske tegneserier som Buster Brown, Little Nemo in Slumberland og Katzenjammer Kids i selve Allers. Det hele gjentar seg i Hjemmet, der man blant annet kunne lese Katzenjammer Kids, Buster Brown (som Lille Svend) og Happy Hooligan (Nokke).

Maud (med det norske navnet Mester Graa) gjester Happy Hooligan i Hjemmet nr. 1/1911. Begge karakterene var skapt av Frederick B. Opper, men i Hjemmet var det omtegnede tegneserier som kom på trykk. Happy Hooligan gikk under navnet Nokke i ukebladet.

Det finnes en rekke hypoteser på hvorfor utgiverne valgte å publisere tegneseriene på denne måten, og mange legger vekt på at tegneseriene ble mye mer litterære ved å ha tekst under rutene. I tillegg var det lettere å sette teksten når tegneseriene ble utgitt slik. Et annet moment kan ha med økonomi å gjøre. Både Allers og Hjemmet var opprinnelig danske ukeblader distribuert i Norge. Det var først i 1911 at Hjemmet fikk en egen, norsk utgave. Tegneseriene var i stor grad de samme, og de var plukket ut av redaksjonen i København. Lenge var ikke Danmark en del av Bern-konvensjonen. Det betydde at man i Danmark kunne utgi utenlandske åndsverk uten å betale for rettighetene. Kan det være at utgiverne valgte å bruke de opprinnelige tegneseriene på denne måten for å holde kostnadene nede? Etter hvert som man måtte betale lisensavgifter, så var teknikken såpass innarbeidet at man fortsatte med både omtegninger og tekst under rutene.

Uansett er det slik de amerikanske tegneseriene ser ut i ulike utgivelser utover 1910-tallet. Med få unntak presenteres tegneseriene som bildefortellinger. Det er ikke usannsynlig at det da ble en fellesnorsk oppfatning at det var slik tegneserier egentlig skulle se ut. Vi ser at det meste av nye, norske tegneserier i 1920- og 1930-årene følger denne formen. Dermed blir det malen til Allers og Hjemmet for amerikanske avistegneserier som blir utgangspunktet for en rekke klassiske, norske tegneserier.

Ellers er det verdt å merke seg at manga ikke bare er et moderne fenomen i Norge. Allerede i 1916 hadde Allers "Abuhachi og Toraji's eventyr" på trykk i årets første ukeblad. Tegneserien stammer opprinnelig fra det japanske bladet Tokyo Puck, der den var på trykk året før. En liten detalj er at tegneserien er trykt med leseretning fra høyre mot venstre, slik det er vanlig for manga. Publiseringen var et engangsfenomen.

Kilder:

Hellesund, Kristian: "Amerikanske avistegneserier i Norge - En oversikt før 1940-tallet". I: Masdalen, Jo Håvard (red): "Billy kronologisk: Grei skuring (1982)". Oslo: Egmont, 2022

De første forsøkene

Selv om vi i denne boken har avlyst kåringen av Norges eldste tegneserie, kan vi likevel trekke frem flere eksempler på tidlige, norske tegneserier. Det er sannsynlig at en rekke kunstnere som laget bilder i sekvens i sine illustrasjonsarbeider, ikke så på dette som tegneserier. Dermed skal vi være forsiktig med å utrope ulike arbeider til tegneserier, selv om vi kan gjøre det i ettertid med en moderne definisjon.

Utdrag fra "En hjälte" av Theodor Kittelsen.

Theodor Kittelsen hadde laget en rekke bilder i sekvens i ulike sammenhenger, men for juleutgaven av det svenske vittighetsmagasinet Söndags-Nisse tegnet han i 1897 en tegneserie uten ord kalt “En hjälte”. Før den tid hadde han også laget arbeider som ble kalt “tegneserier”. Dette er ut fra en gammel tradisjon, der kunstneriske bilder laget i en sammenheng fikk en slik benevnelse. Den eldste avisomtalen der ordet tegneserie brukes, stammer fra Aftenposten i 1895. Den omtaler en utstilling på en lærerinneskole i Oslo, der tegneserier var utstilt. Ut fra sammenhengen handler dette om bilder laget av lærerinnestudentene.

En tidlig funny animal-tegneserie av Louie Moe trykt i Børnernes julehave i 1908.

Louis Moe var aktiv for både danske og norske oppdragsgivere, og vi finner en rekke bilder i sekvens fra hans hånd. Disse var på trykk i både bøker og julehefter fra 1890-tallet og utover. Det er verdt å merke seg at Moe var tidlig ute til å bruke dyr med funny animal-trekk som hovedpersoner i bildebøker. Dette arbeidet ble videreført i ulike tegneserier med dyr. For eksempel laget Louis Moe tegneseriesiden med titlene «Den fine Hat» og «Scene af livet i Bjørneby» til bladet «Børnernes julegave» i 1912, og i 1908 kunne man i samme blad lese en tegneseriesekvens med antropomorfe dyr ved Nordpolen. Dermed må Moe regnes som en spesiell pionér innen funny animal-tegneserier. Samtidig kan vi legge til at Theodor Kittelsen hadde en samling penn- og akvarelltegninger i 1893 med tittelen "Har dyrene sjel?" Disse inneholder antropomorfe dyr og insekter, og de peker fremover mot funny animal-genren.

Fra Eivind Nielsens adaptasjon av eventyret "Østenfor sol og vestenfor måne" (1906)

Lisbeth Bergh tegnet "Fra sæteren" i 1899 etter et manuskript av Elling Holst. Året etter laget hun "Om sommeren". Begge utgivelsene kan defineres som tegneserier med dagens optikk. Eivind Nielsen må også regnes som en av våre tegneseriepionerer. Nielsen illustrerte en rekke bildebøker som vil falle innen tegneseriebegrepet ut fra definisjonen til Morten Harper. Nielsen laget også rene tegneserier, men i ettertid er det som barnebokillustratør han huskes best. Flere illustratører laget også sekvenser til ulike lesebøker og ABC-bøker. 

Et utdrag fra "Alfa og Omega" av Edvard Munch.

Edvard Munch hadde laget tegneseriesekvenser i dagbokform på 1890-tallet. I 1908 kom “Alfa og Omega”. Dette er en samling av 18 litografier med tekst, der Munch skildrer de første menneskene på jorden. Dette er bilder i en "bevisst rekkefølge", og dermed må verket regnes som en tegneserie. Da "Alfa og Omega" var utstilt på Munchmuséet i 2021, var presentasjonen en klar sekvensiell fortelling.

Olaf Gulbranssons skildring av skøyteløpere i Simplicissimus nr. 41 (1911)

Som illustratører var Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix blant de aller beste i Norge. Det var ikke uten grunn at begge ble håndplukket til å reise til Tyskland for å gjøre illustrasjonsarbeid for det tyske bladet “Simplicissimus”. Først dro Gulbransson, og siden fulgte Blix. Olaf Gulbransson hadde allerede levert flere arbeider med bilder i sekvens i Norge, men i Tyskland valgte han gang på gang tegneserie for å løse ulike oppdrag for Simplicissimus. Det samme ser vi hos Ragnvald Blix.

Ragnvald Blix skildrer blomstring og forfall i disse sekvensene laget for Simplicissimus i 1908.

Selv om disse pionerene hadde tegnearbeid med solid distribusjon i sin samtid, var de ikke spesielt viktige for norsk tegneseriehistorie der og da. De fleste av tegneseriearbeidene var lite kjent utenfor Tyskland, og de må mest sees på som enkeltstående.

Før tegneseriene

"Norges eldste tegneserie er i ferd med å bli verdensarv", slo Klassekampen fast i oktober 2010. Avisen viste da til Nedstrynantemensalet fra cirka 1310, som i dag befinner seg i Bergens museum. Alterfrontalet fra Nedstryn kirke består av fire medaljonger, som til sammen viser historien om kong Heraklios gjennom åtte bilder.

Frontale fra Nedstryn kirke i Nordfjord. (Foto: Frode Inge Helland)

Kampen om å være "Norges eldste tegneserie" er i denne boken avlyst. Ved å bruke en definisjon der man skiller mellom moderne tegneserier og før-tegneserier, blir Nedstrynantemensalet en av flere før-tegneserier i Norge. Andre eksempler er alterfrontalet i Tingelstad gamle kirke fra 1275, Baldisholteppet fra cirka 1150 og en rekke helleristninger av enda eldre dato. På en måte blir Nedstrynatemensalet dermed ikke unik i norsk tegneseriehistorie. Det inngår sammen med annen kirkekunst fra middelalderen som gode eksempler på før-tegneserier i Norge. Vi finner også en rekke tresnitt og kobberstikk der tekst og bilde sammen skaper helheter.

Innføringen av trykkekunsten ga muligheter til å masseproduserer bøker, plakater og pamfletter. I Europa ser vi at det er gjennom bøker, aviser og enkelttrykk man viderefører og får spredd ulike sammensatte tekster. Et godt eksempel er de såkalte kistebrevene, som gjerne viser et bilde og en kort tekst i samband. Disse ble gjerne klistret opp på innsiden av et kistelokk eller hengt opp på vegger. Andre trykk ble også brukt til dette formålet.

På 1800-tallet ser vi en rekke forskjellige sammensatte tekster på trykk i Norge. Mange ble trykt i blader som Vikingen og Korsaren, og flere var laget som vitsetegninger eller forløp med tekst og tegninger. En av dem som var involvert i slikt arbeid, var Henrik Ibsen. I 1850-årene laget Ibsen illustrasjoner og vitsetegninger for flere oppdragsgivere. I stor grad snakker vi om karikaturtegninger med samfunnskritikk. I eksemplene som finnes av Henrik Ibsen er det ikke bilder i sekvens.

Tegning av Henrik Ibsen fra Manden, 1851.

 En annen samfunnskritiker i tekst og tegning, var Henrik Wergeland. Allerede i 1829 laget Wergeland et diktverk som fikk tittelen "Phantasmer, efter Ravnekrog-Poetens Manuscript". Dette var en farse som også hadde tilhørende illustrasjoner. Disse illustrasjonene viser at Henrik Wergeland var tidlig ute med å bruke noen av tegneseriens virkemidler. Samtidig er dette skildring av samtiden, siden Wergeland brukte muligheten til å skildre Torgslaget i "Phantasmer".

Henrik Wergeland bruker banderoler i "Torvslaget" fra "Phantasmer".

Dette er ikke det første eksemplet på Wergelands arbeid med karikaturer. Allerede som sekstenåring i 1824, året før han begynte på universitetet i Oslo, laget han en samling karikaturer med tekst. Akkurat som i Phantasmer finner vi bilder med banderoler, en forløper for tegneseriens snakkebobler.

Henrik Wergeland har tekst og bilde i samspill i "Gjestebudet paa Frogner" fra "Vademecum".

En tydelig bruk av bilder og tekst i rekkefølge, finner vi i "Studenternes Krigsøvelser" fra 1864. Denne sekvensen er ikke kreditert, og den var opprinnelig på trykk i bladet Vikingen. Det er grunn til å tro at det var en nordmann som laget denne siden, men vi vet ikke sikkert.

Carl Fredrik Diriks var uten tvil norsk. Diriks var fyrdirektør i årene 1855-1881, og det førte ham på reiser langs hele kysten. Fyr-Diriks, som han ofte ble kalt, var også en habil tegner, og han valgte å skildre opplevelser og skildringer. Disse kunne være både humoristiske og anekdotiske, og de ble samlet i ulike bøker. I tillegg laget Diriks i 1868 bildeboken "Lille Anna".

Utdrag fra "Lille Anna" av Carl Fredrik Diriks.

 

Når vi ser nærmere på tegningene til Carl Fredrik Diriks, er det som regel tekstene som skaper en opplevelse av forløp. Vi kommer som regel ut for små underfundigheter - ofte i form av dialoger. Diriks har flere måter å vise samtalene på. Noen ganger blir det som en replikkutveksling slik vi kjenner den fra skuespill, mens andre ganger velger han å bruke en slags forløper til snakkeboblen.

Et eksempel fra Diriks "Skisser af Reiselivet II" fra 1866. Legg merke til forløperen til snakkeboblen og bruk av dialekt.

Det er en rekke eksempler på bruk av bildeforløp i norske aviser og blader utover 1800-tallet. Et artig eksempel finner vi i Ny Illustreret Tidende i 1876. Der presenteres scener fra Henrik Ibsens Peer Gynt over en dobbeltside.

"Peer Gynt"-oppslaget fra Ny Illustreret Tidende i 1876. Det er ikke kjent hvem som har tegnet dette.

Henrik Ibsen selv var også en som kunne innby til karikaturer. I 1882 hadde Vikingen denne sekvensen på trykk, der vi ser Ibsen tukte både venstre- og høyresiden i norsk politikk.

En rekke politiske kommentarer kom som forløp i bilder i ulike blader, og flere tegnere var involvert i dette arbeidet. Blant dem var Olaf Krohn, som brukte signaturen Filou. For Vikingen tegnet han denne sekvensen der vi får se ulike reaksjoner på Hans Jægers roman "Fra Kristiania-Bohemen"

Kristian Krohg laget også bildesekvenser. Her ser vi et eksempel fra "Impressionisten" som viser Hans Jæger i luftegården til Kristiania distriktsfengsel.

Theodor Kittelsen hadde også flere arbeider på 1890-tallet som kan komme inn under definisjonen til Morten Harper. Hans adaptasjon av Wessels "Hundemordet" kvalifiserer nok først og fremst til å være en bildebok, men siden den ble laget i 1893 kan den også kalles en før-tegneserie.

Louis Moe flyttet etter hvert til Danmark og ble dansk statsborger. Like fullt hadde han også arbeider på trykk i Norge. I Lars Jakobsens bok "Eventyret om de danske tegneserier" blir Moe trukket frem som skaperen av den første tegneserien i Danmark. "Knud Vikings Englandsfærd" var tittelen på en helside av Louis Moe trykt i 1894.

Utdrag fra "Knud Vikings Englandsfærd" av Louis Moe. Sekvensen var opprinnelig på trykk i Grankogler.

Også Edvard Munch arbeidet med bilder i sekvens. Dette finner vi eksempler på i Den illustrerte dagboken fra 1889-1890. Steffen Kverneland velger å drøfte dette i en tegneserie.

Utdrag fra "Munch" av Steffen Kverneland (2013).

Samtidig må vi trekke frem en rekke bildebøker og lesebøker for barn. Mange av disse viser bildeforløp og sammenheng mellom tekster og tegninger. "Naturhistorie med 300 smukke Afbildninger. En Gave for lærelystne Børn" av Peter Christen Asbjørnsen ble utgitt i 1842. I følge Sonja Hagemanns bok "De tegnet for barna" fra 1986, er illustrasjonene utført av "Lith. Anst. v. C. Schack i Stuttgart".

"De fire Aarstider, Kapridninger og Tyrefegtning" (utdrag fra "Naturhistorie med 300 smukke Afbildninger. En Gave for lærelystne Børn")

 Et senere eksempel er "Markedsscæner i broget Rad. En Billedbog for Børn med Text. Efter det Tydske". Boken ble utgitt av Chr. Fr. Nissen i Bergen i 1846. Illustrasjonene er laget av den tyske litografen A. Giere, som en periode bodde i Bergen og arbeidet for Georg Prahl.

"Perspectivkassen" fra boken "Markedsscæner i broget Rad. En Billedbog for Børn med Text. Efter det Tydske".

 

 Andre eksempler på barnebøker med før-tegneserier er «Norsk Billedbog for Børn» fra 1890 og Nordahl Rolfsens «Billedbog : Barnevers med billeder» fra 1894. Disse inneholder illustrerte rim, regler og sanger, og mange av de sammensatte tekstene har lay-out som kan minne om moderne tegneserier. En rekke dyktige kunstnere var involvert i arbeidet med slike bøker.

"Den mislykkede Agetur" er så langt den eneste bevarte tegneserien av Mally Lammers (født Sars). Harald Vibe presenterte den i bladet Urd i 1948. Vibe skrev da at Lammers hadde laget flere tegneserier, men de var ikke blitt trykt.

 

Ulike arbeider av selvbiografisk art finner vi også når vi graver i arkivene. Den britiske bankmannen Edward Backhouse besøkte vestkysten av Norge med lystyachten Nereid i 1869. Han førte dagbok, og i dagboken laget han små tegninger og akvareller. Arbeidet skal først og fremst defineres som en før-tegneserie, men det er interessant å vite at det finnes en reiseskildring med tegninger i sekvens fra Norge fra 1860-tallet. Noen år senere laget Mally Sars tegneserien "Den mislykkede Agetur" om en tur på kjelke hun tok med søsteren Eva og vennen Amund Helland i Landmandsbakken i Oslo. Tegneserien havnet i eie hos familien Ferdinand Ludvig Vibe og Johanna Elisabeth Vibe. Familien Sars omgikk en rekke av de viktige kulturelle og politiske menneskene i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Mally, som var døpt Marie Christine, giftet seg med sangeren Thorvald Lammers. Søsteren Eva giftet seg med Fridtjof Nansen. Zoologen og presten Michael Sars var deres far, mens moren Maren Sars var søster av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Brødrene Ernst og Ossian Sars var begge vitenskapsmenn. 

Hva er en tegneserie?

Hva er en tegneserie, og når ble den første tegneserien skapt? Det er delte meninger om dette blant de lærde, og det finnes flere definisjoner blant ekspertene. Her til lands var det Tor Edvin Dahl som skrev den første fagboken om tegneserier, og i «Tegneseriene – verdens mest populære lesestoff» definerte han tegneserier som ”en historie fortalt i en fortløpende rekke tegnede bilder, med eller uten tekst”. (Dahl 1977:8) Denne definisjonen står delvis i motsetning til den omtrent samtidige definisjonen i den danske boken «Tegneseriernes hvem-hvad-hvor». Der definerer Anders Hjorth Jørgensen, Inge Just og Karstein Just tegneserier som ”et tegnet billede med eller uden ramme, som består af mindst to billeder, der indbyrdes hænger sammen og er afhængige af hinanden, og som fortæller en fremadskridende handling”. (Jørgensen m.fl. 1976:8)

Tegneserieviteren og serieskaperen Scott McClouds definisjon av tegneserier stammer fra boken «Understanding Comics: The Invisible Art». Her forteller han at tegneserier er ”juxtaposed pictorial and other images in deliberate sequence, intended to convey information and/or to produce an aestetic response in the viewer”. (McCloud 1993:9) I norsk oversettelse er dette blitt til at tegneserier er ”tegnede og andre bilder plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren” (McCloud 2016:17). En oversettelse til nynorsk lyder slik: "Oppstilte bilde i planlagt rekkjefølgje (serie), brukt til å formidle informasjon og/eller gi lesaren ei estetisk oppleving" (Hovet 2018:330).

Morten Harper baserer sin trilogi om tegneserier, «Tegneserien i og utenfor rutene», på denne definisjonen av begrepet: ”Tegneserier er bilder i sekvens – med eller uten tekst” (Harper 1996:26). En nyere, norsk definisjon stammer fra Vilborg Stubseid Hovet. Hun velger denne definisjonen: "Ein teikneserie består av bilde plasserte etter kvarandre i ein serie, som regel saman med ord. Mediet teikneserie består altså, enkelt sagt av ruter og mellomrom på ei flate". (Hovet 2018:105) Fredrik Strömberg har flere definisjoner i sin bok «Vad är tecknade serier? – En begreppsanalys». Etter å ha lagt fokus på en opplevelse av tidsforløp ender han på denne beskrivelsen av tegneserier: ”Ett orörligt bildemedium som skall upplevas kronologiskt och/eller temporalt” (Strömberg 2003:133).

Med slike forskjellige definisjoner er det heller ikke rart at det finnes forskjellige meninger om hva som var den første tegneserien. Det vanligste er å peke på «The Yellow Kid» av Richard F. Outcault, slik Morten Harper slo fast i en artikkel i TEGN nr. 39/40. Begrunnelsen var at den gule gutten ”utviklet seg fra vitsetegning til tegneserie med flere ruter i oktober 1896”. (Harper 1997:11) Paul Gravett strekker tegneserienes historie enda lengre tilbake, og har den sveitsiske boken «Les Amours de Mr. Vieux Bois» av Rodolphe Töpffer som den eldste anbefalte tegneserien i boken «1001 Comics You Must Read Before You Die». Den sveitsiske utgivelsen fra 1837 mener Gravett også er den eldste tegneserieutgivelsen i USA, der den ble gitt ut i 1842 som en del av «Brother Jonathan Extra». Boken ble utgitt i Storbritannia under tittelen «The Adventures of Mr. Obadiah Oldbuck» i 1841. (Gravett 2011:24)

Morten Harper viser også til den amerikanske kunstprofessoren David Kunzle og strekker rammen for de eldste tegneseriene enda lengre tilbake. Kunzle har gransket såkalte ”forhistoriske tegneserier”, og han slår fast at tegneserienes forhistorie går tilbake til 1400-tallet. Kunzle mener at ”Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland, England og også Russland har alle gitt viktige bidrag til denne tradisjonen”. (Harper 1997:11) Og skal vi da enda lengre tilbake? I følge enkelte tegneserieeksperter er svaret ja, og blant annet blir hieroglyfer og Bayeux-teppet nevnt av Scott McCloud. (McCloud 2016:20-23). Strengt tatt kan man da ende rimelig langt tilbake i fortiden. Anders Hjorth Jørgensen slår for eksempel fast i sin «Tegneseriernes historie» at skal man tro en del tegneseriehistoriske verker kan den niende kunstart føres tilbake til hulemaleriene som ble laget i dagens Frankrike under istiden 12.000 f. Kr. Derfor slår han fast at ”enhver form for billedmedium kan føres tilbage til de franske huler. Tegneserierne er ikke noget specielt i den sammenhæng”. (Jørgensen 1983:9)

Dermed må vi ha et historisk skille. For å finne dette skillet, kan vi ta utgangspunkt i tankene om paradigmer og overføre dem fra vitenskapsteori til tegneserier. Begrepet paradigme er knyttet opp til vitenskapsfilosofen Thomas S. Kuhn. Kuhn beskriver at normalvitenskap foregår innen bestemte rammer som alle forskerne er enige i; et paradigme. På et gitt tidspunkt dukker det opp et grunnleggende problem som ikke kan løses innen de vitenskaplige rammene som finnes i paradigmet. Ny viten gjør at grunnlaget for det gamle paradigmet forsvinner, og det er gjennomført en vitenskapelig revolusjon. Ut fra denne kunnskapen dannes et nytt paradigme der forskningsgrunnlaget er ulikt det gamle paradigmet. For eksempel nevner Kuhn oppdagelser gjort av vitenskapsmenn som Nicolaus Copernicus, Isaac Newton, Antoine Lavoisier og Albert Einstein som grunnlaget for nye vitenskapelige paradigmer. (Kuhn 1996:6)

Et slikt paradigmeskifte kan bety en voldsom omveltning i forskningsmetoder og kunnskapssyn. Det samme gjelder hvilke arbeidsmetoder og forventninger man har. På mange måter kan man sitte i nåtiden og se tilbake på fortiden og gjenkjenne ulike artefakter som tegneserier eller at de innehar tegneserieelementer. Men er alt dette tegneserier? Karakteren Spørsmålet i «Tegneserienes historie» ser verden fra dagens ståsted når han gjør det klart og tydelig at "alle skjønner vel hva en tegneserie er". (Holen & Olsen 2015:7)

Spørsmålet og Utropet diskuterer tegneseriedefinisjoner. (Tegning: Tore Strand Olsen)

Svaret handler om at vi i dag har en taus kunnskap om hva en tegneserie er og kan være. Selv har jeg valgt å bruke definisjonen til Morten Harper i denne boken. Dermed er tegneserier bilder i sekvens - med eller uten tekst. Samtidig trenger vi å knytte en demarkasjonslinje opp mot denne definisjonen for å slå fast når den første moderne tegneserien ble laget. Det er naturlig å knytte dette opp til amerikanske aviser og den spesielle bruken av sammensatte tekster der på 1890-tallet. Vi sitter da med et slags startpunkt for den moderne tegneserien, men kanskje det kan være naturlig å spesifisere den enda mer? Det er gode argumenter for å trekke frem Richard F. Outcault, men kanskje vi i stedet bør lande på Rudolph Dirks? Der Outcault arbeidet med både tablåer, sammensatte tekster og noen bilder i sekvens, var Dirks i gang med både bilder i sekvens og faste karakterer fra første stund med Katzenjammer Kids (Knoll og Tott) i 1897.

For enkelthetens skyld velger jeg derfor å sette 1897 som starten på den moderne tegneserier. Da trenger vi ikke avskrive verken Outcault, Töpffer, antikkens egyptere eller andre. De laget før-tegneserier. Før-tegneserier blir dermed alle artefakter laget før 1897 med tegneserietrekk. Det kan være bilder i sekvens, enkelttegninger med tekst som uttrykker tidsforløp eller rett og slett bruk av enkelte av tegneseriens særtrekk.


Kilder:
Dahl, Tor Edvin: «Tegneseriene – verdens mest populære lesestoff». Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1977.
Gravett, Paul: «1001 Comics You Must Read Before You Die». London: Cassell Illustrated, 2011.
Harper, Morten: «Kapteinens skrekk» (Bind 1 av «Tegneserien i og utenfor rutene»). Bø i Telemark: Telemark Tegneserieverksted, 1996.
Harper, Morten: ”De forhistoriske tegneseriene”. I TEGN nr. 39/40. Oslo: TEGN A/L, 1997.
Holen, Øyvind & Olsen, Tore Strand: «Tegneserienes historie». Oslo: Cappelen Damm, 2015.
Hovet, Vilborg Stubseid: «Kva er ei bok? Den illustrerte papirboka i ei digital tid». Oslo: Vidarforlaget, 2018.
Jørgensen, Anders Hjorth: «Tegneseriernes historie». Odense: Forlaget Stavnsager, 1983.
Jørgensen, Anders Hjorth, Just, Inge og Just, Karstein: «Tegneseriernes hvem-hvad-hvor». København: Politiken, 1976.
Kuhn, Thomas S.: «The Structure of Scientific Revolutions» (3. utgave). Chicago: The University of Chicago Press, 1996.
McCloud, Scott: «Understanding Comics: The Invisible Art». New York: Kitchen Sink Press, 1993.
McCloud, Scott: «Hva er tegneserier». Oslo: Minuskel, 2016.
Strömberg, Fredrik: «Vad är tecknade serier? – En begreppsanalys». Malmö, Seriefrämjandet, 2003.

Introduksjon

Hva vet vi egentlig om norske tegneserier? Strengt tatt er det mye vi vet om enkeltutgivelser og noen serieskapere, og det er gjort et godt dokumentasjonsarbeid rundt tegneserier i Norge. Like fullt er det mangler i den kunnskapen vi har. Det drives og er drevet lite forskning på tegneserier i Norge, og den niende kunstart har dessverre liten plass på norske universiteter og høyskoler.

Det viktigste arbeidet for å dokumentere tegneserier her til lands er gjort av privatpersoner. Ildsjeler har brukt av tiden sin til å registrere ulike tegneserieutgivelser. Først og fremst må Knut Eide og Stig Kjelling trekkes frem med arbeidet de har gjort med "Norsk Tegneserie Index". Boken er kommet i flere utgaver og tar for seg både tegneserier og utgivelser om tegneserier. Senere har andre publikasjoner kommet på banen, og det finnes en rekke ulike indekser. I tillegg må "Norsk Tegneseriekatalog" nevnes sammen med nettsiden minetegneserier.no

Noe fagbøker har vi også på norsk. "Donaldismen" av Jon Gisle var unik da første utgave kom i 1973, og Tor Edvin Dahls arbeid med ulike tegneserierelaterte bøker på slutten av syttitallet kan ikke undervurderes. Steinar Arneson ga ut "En verden av tegneserier" i to bind på åttitallet, men hovedverket om tegneserier på norsk er Morten Harpers trilogi "Tegneserien i og utenfor rutene" fra slutten av nittitallet. Det er etter hvert mer enn tyve år siden siste bind av bokserien kom ut, og det er for lengst på tide med et nytt verk som i dybden rundt den niende kunstart i Norge.

Denne boken er ikke en videreføring av Morten Harpers bøker. I stedet er det en kortfattet gjennomgang av norsk tegneseriehistorie inspirert av Fredrik Strömbergs "Swedish Comics History". Den viktigste forskjellen fra tidligere fagbøker i Norge, er at her blir tegneserier trykt i aviser, ukeblader og tidsskrifter trukket mer frem. Det er gjort et nytt kildearbeid for å skaffe til veie mer informasjon om slike tegneserier. Vi snakker om tegneserier som hadde en stor utbredelse, og i mange tilfeller dreier det seg om tegneserier som er mer lest enn de som har vært på trykk i vanlige tegneseriehefter.

I en slik sammenheng kommer man ikke utenom Jo Lie. Lie drev et viktig arbeid med å dokumentere tegneserier utgitt i Norge, og han brukte mye tid på Universitetsbiblioteket for å bla gjennom aviser og tidsskrifter for å skaffe til veie slik dokumentasjon. I disse dager er arbeidet lettere, siden en rekke utgivelser er digitalisert i regi av ulike utgivere og Nasjonalbiblioteket. Det betyr at man kan gjøre noe av det samme arbeidet ved datasøk fra egen datamaskin. Denne boken ville ikke vært den samme uten at et slikt digitaliseringsarbeid var utført.

Funn fra arbeidet har vært delt underveis. Noe er publisert i artikler i ulike aviser, blader og tegneserietidsskrifter. Annet er delt med medlemmene av Serienetts Facebook-gruppe, og eksempler er også vist frem i forbindelse med foredrag i inn- og utland.

Foreløpig er dette et nettbasert verk. Tanken er at det etter hvert også skal bli tilgjengelig i en eller annen form i trykt format - både på norsk og i en engelskspråklig utgave. En annen tanke er at denne boken skal være begynnelsen på et større verk om norsk tegneseriehistorie der det er mulig å gå mer i dybden.

Jeg forbeholder meg sitatrett til bruken av ulike utdrag fra tegneserier i denne boken. Jeg påberoper meg ikke rettigheter til noen av illustrasjonene som er gjengitt.

Takk til alle som har bidratt til denne boken! En spesiell takk til Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune som har støttet prosjektet.

Bergen, februar 2019

Kristian Hellesund

Norsk tegneseriehistorie

Kristian Hellesund: Norsk tegneseriehistorie

seriefokus.no er nettsiden til en nettbasert bok om norsk tegneseriehistorie. Dette førsteutkastet tar utgangspunkt i dokumentasjonsarbeidet Kristian Hellesund har gjennomført de siste årene.

Under er en innholdsfortegnelse over boken. Bruk denne siden til å manøvrere fra kapittel til kapittel. Hvert kapittel har også pekere videre til neste kapittel eller denne oppstartsiden.

Introduksjon
Hva er en tegneserie?
Før tegneseriene
De første forsøkene
Oversettelser og omtegninger
Rakkerunger og andre barn
Den første gullalderen
Krig og eksperimenter
Hefteflom og stagnasjon
Fanmiljø og akademisering
Opp fra undergrunnen
En ny tegneserievår (Norsk MAD- og Pyton-generasjonen)
Striper og kunst
Den andre gullalderen
Organisasjonsliv og festivaler
I vesterled og østerled
Quo vadis, norske tegneserier?
Kilder og videre lesning


DRIFTSMELDING 1. JUNI 2025: Nesten hele boken er nå oppdatert. Innimellom kan kapitler bli tatt ned i forbindelse med ulike redigeringer.

Har du kommentarer eller spørsmål til innholdet? Ta kontakt med Kristian Hellesund på e-postadressen kristian.hellesund@online.no 

 Prosjektet er støttet av Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.