Kilder og videre lesning

Det er et håp om at denne boken gir leseren interesse for å se nærmere på norske tegneserier og dens historie. Kanskje turen går til nærmeste bibliotek for å finne noe interessant lesning?

For å skrive denne boken, så var tanken at jeg skulle bruke litteratur som allerede fantes. Under arbeidet begynte jeg å se nærmere på gamle aviser og ukeblader, og etter hvert kunne jeg registrere og dokumentere tegneserier som ikke var omtalt tidligere. Resultatet er en bok der jeg kun har brukt tegneseriene selv og det kildematerialet jeg har hatt tilgang til i form av fysiske og digitale aviser, ukeblader, andre tidsskrifter og bøker. Jeg har gang på gang lest mye av den andre litteraturen om tegneserier på norsk, så selv om jeg ikke siterer direkte er jeg inspirert av for eksempel det jeg har lest av Tor Edvin Dahl, Steinar Arneson og Morten Harper.

Når det gjelder litteratur om norske tegneserier, så er fortsatt Morten Harpers bokserie “Tegneserien i og utenfor rutene” et standardverk til tross for at de tre bindene ble utgitt såpass tidlig som 1996 til 1998. “Tegneserienes historie” av Øyvind Holen og Tore Strand Olsen er i dag den beste introduksjonen til kunstarten på norsk, siden den er av nyere dato. Det er også verdt å sjekke ut bloggen til Øyvind Holen, der en rekke av artiklene han har skrevet for aviser og tidsskrifter er samlet.

Den første fagboken om tegneserier på norsk er “Tegneseriene: Verdens mest populære lesestoff” fra 1977. Mens boken i stor grad er utdatert, gir den likevel en god oversikt over kunstarten på sin tid. Steinar Arnesons tobindsverk “En verden av tegneserier” har sine styrker, men også disse bøkene bærer preg av at det er gått en del år siden 1986 og 1987 da bøkene ble gitt. Bind 2 kan spesielt anbefales på grunn av Haakon W. Isachsens meget gode artikkel om norske undergrunnstegneserier på 1970-tallet.

Det er utgitt flere gode bøker om tegneseriegenrer og fenomener på norsk. Øyvind Vågnes ga i 2014 ut “Den dokumentariske teikneserien”, som ser nærmere på ulike sakprosategneserier på en meget god måte. “Donaldismen” av Jon Gisle vil alltid være en klassiker, der den tar for seg Disney-tegneserier på en akademisk måte med glimt i øyet. Øyvind Holens “Donald-landet” er også viktig der boken viser sammenhenger mellom Disney-tegneserier og det norske samfunnsliv. I tillegg er Haakon W. Isachsens bøker om juleheftene verdt å se nærmere på. Spesielt den nyeste boken, “Juleheftenes historie: 100 år”, er mest interessant der den både presenterer tegneserier, tegneserieskapere og gir utdrag fra tegneserier.

De siste årene har det vært publisert mange gode og spennende artikler om tegneseriehistorie i ulike bøker og blader. Det har vært flere gode forord i ulike tegneseriebøker, og enkelte artikler tar for seg tematikk som ellers har vært lite omtalt. Et kommende prosjekt bør være å lage en oversikt over disse tekstene og kanskje samle dem i en antologi?

Quo vadis, norske tegneserier?

Hva skjer med norske tegneserier fremover? Hva er status for det norske tegneseriemarkedet? En viktig endring kom i 2018, da det ble kjent at Frode Øverli skiftet forlag fra Egmont til Strand forlag. Mens vi venter på at dette kapitlet kommer ut i redigert form, spoler vi tilbake til 2018 og denne saken publisert i Sydvesten 6. desember 2018.

Vi tar også med en sak om de nye, episke tegneseriene som markedsføres under etiketten "Nordic Manga". Denne saken var på trykk i Sydvesten 30. september 2021.

I vesterled og østerled

Norske tegneserier er utgitt i utlandet, og norske tegneserieskapere har besøkt tegneseriefestivaler og andre arrangementer utenfor Norge. Mens dette kapitlet kommer tilbake i redigert form, kan man lese denne saken fra Bobla nr. 151 fra 2016 om norske tegneserier i utlandet. Etter at denne saken var på trykk, er det nå mulig å dokumentere at "Pers forunderlige reise" av Magnhild Haavardsholm ble utgitt på dansk i 1922.

Vi tar også med en sak fra bokmessen i Warszawa 2022, der det ble kjent at Anja Dahle Øverbyes "Bergen" skulle utgis i Ukraina. Saken var på trykk i Sydvesten 9. juni 2022.

Organisasjonsliv og festivaler

I 1980 ble Norsk Tegneserieforum stiftet. Organisasjonen ønsket å samle all aktivitet rundt den niende kunstart i Norge, og dette skulle være et sted for alle tegneserieinteresserte - både lesere, samlere, tegneserieskapere, bransjefolk og akademikere. Norsk Tegneserieforum overtok medlemsbladet Bobbla fra Norsk Tegneserieakademi, og etter hvert ble det slått sammen med bladet Tekst og Tegning. Her var Jon Gisle en viktig drivkraft som redaktør og skribent. Tekst og Tegning startet opp som tegneserietidsskriftet Serieleseren i regi av forlaget Hjemmet.

Den første utgaven av Norsk Tegneserie Index ble utgitt i 1983. 

En rekke mindre tegneserieorganisasjoner ble dannet rundt omkring i Norge, og Norsk Tegneserieforum ble en paraplyorganisasjon for mange av disse. Aktiviteten var stor både i Bodø, Kristiansund, Østfold og Oslo, og flere indekser ble laget av medlemmer i Bodø Tegneserieforum. Blant disse kan nevnes Jan Roar Hansens innsats med indekser over Disney-tegneserier og fransk-belgiske tegneserier. Det viktigste arbeidet stod nok Knut Eide og Stig Kjelling for, der de samlet trådene i norske tegneserieutgivelser og ga ut Norsk Tegneserie Index i 1981. Etter hvert skulle det komme syv utgaver før det siste ble utgitt i 2001. Dette var en særdeles viktig dokumentasjon av tegneserien i Norge, og den utfylte arbeidet til Jo Lie som i tillegg hadde sett på tegneserier i aviser, ukeblader og magasiner. Det er også utgitt flere andre indekser for eksempel fra forlaget Notem. "Norsk Tegneserie Katalog" ble utgitt i 2013 av Tarald Lima, Ole Gjesdal og Torfinn Jåsund. Mange bruker i dag nettsiden Mine Tegneserier til å ha oversikt, og Grand Comics Database har også gode oversikter over norske tegneserieutgivelser. 

Tegn nr. 1 ble utgitt i 1986. Bladet gikk inn i 2002. De siste papirutgavene var et samarbeid med det svenske tegneserietidsskriftet Bild & Bubbla. Gjennom mange år var det nettopp Tegn som målte pulsen på tegneserienorge.

Utover 1980- og 1990-tallet fikk Bobbla en annen funksjon og form. Under ulike navn var dette et medlemsblad for Norsk Tegneserieforum, der man blant annet kunne få nytt fra lokallagene, informasjon om nye utgivelser og presentasjoner av tegneserieskapere. Utenfor Norsk Tegneserieforum ble tegneserietidsskriftet Tegn dannet. På noen måter var dette en slags videreføring av Tekst og Tegning. Det hadde en mer profesjonelt innhold og utforming, og blant anmeldelser og intervjuer hadde magasinet en god puls på tidsånden i tegneserienorge. Åttitallet var også perioden der tegneserien ble mer voksen i Norge. Mens Semics utgivelser Serie-Fokus, Epic og Comix hadde vist norske lesere en annen og mer moden tilnærming til kunstarten, begynte ulike forlag å satse på mer avanserte tegneserier. Spesielt Cappelen med Jon Sveinbjørn Jonsson i spissen fikk ut en rekke europeiske tegneseriealbum av voksen karakter av tegneserieskapere som Jacques Tardi, Milo Manara og Hugo Pratt. Samtidig ble stadig flere tegneserier anmeldt i avisene, og utgivelsene ble ivaretatt på lik linje med annen litteratur.

Sproingstatuetten vises from under utdelingen av Sproingprisen i 2024. (Foto: Kristian Hellesund)

Norsk Tegneserieforum valgte i 1987 å opprette Sproingprisen. Denne tegneserieprisen var en heder til de beste tegneseriene i Norge, og den ble i oppstarten utdelt til beste norske og beste oversatte tegneserie. Sproingprisen var ikke den første tegneserieprisen i Norge. Allerede i 1974 hadde departementet startet opp med litteraturpriser for barn og unge, og der var det også en egen tegneseriekategori. Det har også vært andre tegneseriepriser i Norge, men først da Årets tegneserie dukket opp i 2016 fikk Sproingprisen en konkurrent om å kåre den faktisk beste tegneserien laget i Norge. Bak Årets tegneserie står Serieteket (Deichman Grünerløkka), Grafill og Tegner­forbundet, og prisen deles ut i forbindelse med Oslo Comics Expo.

Tegneseriemuseet på Brandbu. (Foto: Kristian Hellesund)

Oslo var lenge basen for Norsk Tegneserieforum. Organisasjonen fikk startet opp et eget tegneseriehus, og et eget tegneseriemuseum med basis i samlingene til NTF ble også en realitet. Jan P. Krogh var i spissen for dette arbeidet, og da det ble utfordringer med lokalene i Oslo flyttet museet til Brandbu i 2001. Der har Tegneseriemuseet blitt værende, til tross for arbeid med konsolidering med andre museer. Det har også vært forsøk på å flytte museet til et annet sted, men det har ikke blitt realitet. En periode var det Norsk Tegneserieforum som driftet Tegneseriemuseet, men de siste årene er det en organisasjon med ekteparet Krogh i spissen som styrer museet. Oslo er også hjemmet til Norges eneste tegneseriebibliotek. Serieteket holder til i Deichmanske biblioteks fillial på Grünerløkka. Som en del av driften arrangerer Serieteket en rekke tegneserierelaterte arrangementer gjennom hele året.

I 1993 fikk Norge sin første tegneseriefestival. Med Morten Myklebust i spissen var Tønsberg stedet for en festival med fokus på historiske tegneserier og tegneserier i historien. Med et knippe spennende gjester fra inn- og utland var festivalen en suksess, men arrangementet ble ikke gjentatt. I stedet var det en annen by som fikk æren av å starte opp den første gjentagende tegneseriefestivalen i Norge.

Fra Raptus 2023. Dette året ble tegneseriefestivalen arrangert på Det akademiske kvarter.

Arild Wærness hadde vært aktiv med fanziner, populærkulturmagasinet Sirius og en tegneseriebutikk i Bergen da han ble utfordret av Tove Bakke i Norsk kulturråd. Resultatet var tegneseriefestivalen Raptus, som for første gang ble arrangert i 1996. Festivalen ble raskt stor, og den fylte Grieghallen i mange år. Det meste av bransjefolkene i tegneserienorge tok turen til regnbyen, og Raptus ble et viktig møtepunkt. Samtidig kunne festivalen by på viktige internasjonale gjester, og blant de besøkende de ti første årene kan man nevne Will Eisner, Chris Ware, John Buscema, Mort Walker og Sergio Aragones.

Det ble gjort enkeltforsøk på å få frem flere tegneseriefestivaler rundt omkring i Norge, men det ble ingen faste festivaler ut av arbeidet. I Oslo hadde man en periode Animerte dager, der tegneserier var en del av tilbudet. Enkeltutgivelser kom også i spesialutgaver til Animerte dager. Norsk Tegneserieforum valgte å satse på en tegneseriedag i samband med Free Comic Book Day for å fremme den niende kunstart over hele landet. I 2005 ble det laget et tegneseriehefte med norske tegneserier, mens man i 2006 stod for en utgivelse med smakebiter av tegneserier som burde vært utgitt i norsk språkdrakt. Samtidig var det ulike tegneseriearrangementer rundt omkring i landet på Tegneseriens dag i regi av organisasjonen. 

Schous plass under den aller første utgaven av Oslo Comics Expo i 2007. De aller fleste gangene har tegneseriefestivalen vært arrangert på Serieteket på Grünerløkka. (Foto: Kristian Hellesund)

Det var for mange et savn å ikke ha en tegneseriefestival i hovedstaden, og da Tegneseriens dag ble arrangert i 2007 var arrangementet i Oslo også en ny tegneseriefestival, Oslo Comics Expo. De som stod bak festivalen var Serieteket og ulike tegneserieskapere og tegneserieinteresserte i Oslo samt Norsk Tegneserieforum. NTF trakk seg raskt ut av samarbeidet. Der Raptus hadde hatt en satsing på hele tegneseriefeltet satset Oslo Comics Expo smalere og presenterte i hovedsak kunstneriske og alternative tegneserier. Mens årene har gått, har Oslo Comics Expo vokst seg større og større, mens Raptus har delvis implodert. Med unntak av redusert drift under pandemien i 2020 og 2021 har festivalene vært en årviss affære. Der Oslo Comics Expo setter dagsorden for tegneserienorge, har Raptus blitt en skygge av seg selv. Det har også vært forsøk med tegneseriefestivaler ellers i Norge, men de fleste forsøkene i byer som Stavanger, Kristiansand, Bodø og Harstad har i hovedsak vært få og ikke vist seg å være bærekraftige. Det har derimot tegneseriebutikken Outlands tegneseriefestival i Oslo, som i 2024 ble arrangert for sjette gang. 

Norsk Tegneserieforum la om Bobla i 2011 til å bli et mer generelt tegneserietidsskrift med nye tegneserier og noe stoff om kunstarten Med to til fire utgivelser i året har Bobla innimellom tatt pulsen på tegneserienorge, men innholdet har på grunn av ulike redaktører spriket litt. Organisasjonen har også blitt mindre toneangivende. Resultatet av dette så man på landsmøtet i 2023, der driften ble redusert til å ivareta Tegneseriemuseet, utgi Bobla og dele ut Sproingprisen.

Forsiden til Bobla nr. 1/2012 er tegnet av Mikael Noguchi og viser karakterer fra tegneserien "Drabant" som Noguchi har laget sammen med Øyvind Holen. Med bladformat, godt papir og en kombinasjon av tegneserier og stoff om tegneserier var Bobla forandret fra å være en intern blekke i A5-format trykt på kopipapir.

Serienett startet opp i 2006 som et nettbasert tegneserietidsskrift som dekker hele det norske tegneseriefeltet. I 2014 fikk Serienett følge av Empirix, som etter hvert har fått et  hovedfokus på tegneserieanmeldelser. Mens antallet anmeldelser og omtaler av tegneserier i dagspresse og magasiner har gått ned, holder Serienett og Empirix stand og sørger for at kunstarten i det minste får noe oppmerksomhet i Norge.

Det finnes noen få tegneseriegrupperinger utenfor Norsk Tegneserieforum. Grafill har en egen tegneseriegruppe, og den organiserer tegneserieskapere og arbeider blant annet for å fremme deres rettigheter. Det gjennomføres også arrangementer i regi av organisasjonen. I Oslo og Kristiansand har man egne tegneserieworkshops med ukentlig frekvens, og det finnes også en gruppering i Stavanger som har jevnlige møter. I Bergen har tegneseriegruppen seriX hatt tegneseriearrangementer ved jevne mellomrom. seriX har også overtatt utgiveransvaret for Serienett, og organisasjonen har også stått for podkaster og digitale tegneseriefestivaler. I 2025 arrangeres tegneseriefestivalen Bergen tekst & tegning av seriX for fjerde gang.

Den andre gullalderen

Utover 2000-tallet hadde norske tegneserier både kommersiell og kunstnerisk suksess. Med Pondus og Frode Øverli i spissen, kunne forlagene se at norske tegneserier både kunne bære egne tegneseriehefter og fungere godt nok i ulike samlinger. Suksessen med de moderne, norske humortegneseriene har også hatt sin spredning mot juleheftene. De viktigste tegneseriene har siden cirka 2000 hatt egne julehefter, og flere av dem har vært storselgere for forlagene. Dermed har titler som Pondus, Nemi og Lunch blitt en viktig del av den moderne julestemningen i Norge.

Det første Pondus-juleheftet til Frode Øverli ble utgitt i 1999 og viste at nye, norske tegneserier kan bære slike utgivelser både økonomisk og kunstnerisk.

Ved siden av de kommersielle tegneserieutgivelsene, har det i denne perioden vært en stor utvikling i de mer kunstneriske tegneserieutgivelsene. Mens man tidligere satset på kortere tegneserier med tanke på publisering i antologier eller tegneserier til soloutgivelser i hefteformat eller album, har det vært en vridning mot tegneserieboken som format. I mange tilfeller har det vært satset på hardcoverutgivelser.

Den kanskje fremste utgivelsen fra det første tiåret på 2000-tallet er “Olaf G.” av Steffen Kverneland og Lars Fiske. Denne gonzoreportasjen i tegneserieform viser en reise der tegneserieskaperne prøver å bli bedre kjent med kunstneren Olaf Gulbransson og hans arbeid. Det er en humoristisk reise, der de to tegneserieskaperne ikke er redde for å ironisere over seg selv eller det de kommer ut for. Som et resultat av utgivelsen ga No Comprendo Press ut Gulbranssons selvbiografiske verker “Det var en gang” og “Og så videre” som et samlebind. Sistnevnte hadde tidligere bare vært utgitt på tysk.

"Olaf G." av Lars Fiske og Steffen Kverneland ble utgitt i 2004.

Det var ikke tilfeldig at nettopp Steffen Kverneland og Lars Fiske skulle få til et verk som “Olaf G.”. Gjennom to tiår med ulike spennende tegneserieprosjekter i kortere format, var banen klar for et lengre prosjekt. Kverneland hadde hatt tegneserier på trykk i ulike alternative utgivelser på 1980-tallet, før han var bidragsyter til både Norsk MAD og ulike aviser og tidsskrift. Albumprosjektet “De knyttede never” var en adaptasjon av Øvre Richter Frichs roman, før Kverneland ga seg i kast med “Amputerte klassikere” for Morgenbladet og Dagbladet. “Den store hattefesten & Slik har de det der” var et tilsynelatende selvbiografisk prosjekt som peker mot “Slyngel”, “En frivillig død” og “Brillegeit”. Underveis begynte Kverneland å samarbeide med Lars Fiske. En sekvens i “Slyngel” leder opp til samarbeidet, som også strakk seg inn i samarbeidsantologiene “Kanon”. Fiske hadde hatt en rekke prosjekter som tegneserieskaper, men han var nok best kjent for tegneseriene med “Matje”. I “Kanon” fikk de to tegneserieskaperne bryne seg på hverandre i samarbeid, og viktige prosjekter som “Munch” og “Herr Merz” startet nettopp i antologiene.

Tor Ærligs "Ser du meg nå?" ble utgitt av Jippi forlag i 2005.

Tegneserieroman ble det store begrepet dette tiåret, og norske tegneserieskapere lot seg inspirere av formatet. Tor Erling Naas hadde hatt en rekke soloutgivelser på Jippi forlag under pseudonymet Tor Ærlig før han prøvde seg med tegneserieromanen “Ser du meg nå?”. Mange regner dette som den første i sitt format her hjemme. Etter hvert ble det flere tegneserieromaner på Tor Ærlig, og flere av dem ble utgitt av Egmont. Jason hadde hatt flere soloutgivelser på Jippi, og han hadde fått et internasjonalt publikum gjennom utgivelser i flere land. Jasons “La meg vise deg noe” vant Brageprisen i åpen klasse i 2005.

Det kom bare ett album med Lise Myhres Nemi på Cappelen. Etter "Monstre" fra 2002 gikk veien videre til Egmont. Tidligere hadde hun utgitt tre Nemi-album hos Bladkompaniet.

Konkurransen var stor i massemarkedet. På 1990-tallet var Hjemmet, Semic og Bladkompaniet de største tegneserieutgiverne. Tilbudet var i hovedsak oversatte tegneserier i hefteformat. Semic ble kjøpt opp av det svenske forlaget Bonnier, mens Hjemmet skiftet navn til Egmont. Det danskeide forlaget valgte å kjøpe opp tegneseriedelen av Bonnier, og konkurransen på det norske tegneseriemarkedet stod dermed mellom Egmont og Bladkompaniet. Mens Hjemmet i liten grad hadde utgitt norskproduserte tegneserier, hadde Bladkompaniet satset stort med blant annet Pyton og etter hvert Pondus, Nemi og de andre stripetegneseriene. I 2002 gikk Lise Myhre fra Bladkompaniet til Cappelen, og med henne var redaktør Sigbjørn Stabursvik. Cappelen hadde planer om en stor satsing på tegneserier, men en forlagsavtale i forbindelse med Egmonts oppkjøp av Bonnier stoppet dette. Dermed gikk Myhre og Stabursvik videre til Egmont. De fikk snart følge av redaktørene Tormod Løkling og Iselin Røsjø Evensen. Egmont ble med dette en viktig aktør også med norske tegneserier, og forlaget satte i gang flere prosjekter som for eksempel Gorilla med Dag Kolstad som redaktør. Seriehuset med Jon Løvstad i spissen prøvde å komme seg inn på markedet gjennom et samarbeid med Allers. Det kom en del amerikanske superheltutgivelser fra forlaget, som også hadde utgivelser med norske tegneserier fra blant andre Tore Strand Olsen, Tore Knutsen, Siri Pettersen, Øystein Runde og Knut A. Solberg.

Mads Eriksen startet opp med tegneserien Gnom, men det var med den delvis selvbiografiske M han virkelig slo gjennom. Det første M-albumet kom i 2005. Senere fikk tegneserien eget hefte hos Bladkompaniet.

Flere nye norske stripetegneserier dukket opp i denne perioden. Ofte startet de som biserier i et hefte, og etter hvert ble det både avispublisering og egne album og i noen tilfeller bokutgivelser. Her kan vi nevne “M” av Mads Eriksen, “Kollektivet” av Torbjørn Lien, “Eon” av Lars Lauvik, “Radio Gaga” av Øyvind Sagåsen, “Lunch” av Børge Lund, “Hjalmar” av Nils Axle Kanten og “Tegnehanne” av Hanne M. Sigbjørnsen. Samtidig var det en underskog av tegneserieskapere som satset på stripeformatet. En rekke av dem fikk prøve seg med gjesteserie i Dagbladet, og her var også etablerte tegneserieskapere involvert. Noen av tegneseriene fikk prøve seg som biserier i ulike tegneseriehefter, men i det store og hele ble utgivelseshistorien for mange av dem kun en kort periode i Dagbladet.

Det kom 17 nummer av Smult fra Bladkompaniet. Forsiden til Smult nr. 2/2002 er tegnet av Øystein Runde, som sammen med Christopher Schau lanserte tegneserien "Margarin". Den er senere samlet i en bok fra Seriehuset.

De alternative tegneseriene ble også en del av massemarkedet. Med antologiene Smult (Bladkompaniet) og Tusj (Egmont) fikk en del tegneserieskapere som man ellers hadde forbundet med forlag som Jippi og No Comprendo Press en plattform i de vanlige bladhyllene. Blant dem var Jason, Karstein Volle, Roy Søbstad, Kim Holm og Håvard S. Johansen. I heftene kunne man også lese tegneserier av blant andre Øystein Runde, Mads Eriksen, Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun. Midthun ble i 2004 offisiell Disney-tegner, og han har tegnet en rekke historier med Donald Duck, onkel Skrue og de andre karakterene. Flere historier har vært i samarbeid med Knut Nærum og Tormod Løkling, og de har sett trykk i mange land.

Forresten nr. 22 ble utgitt i 2008. Forsiden er laget av Sigbjørn Lilleeng, som på denne tiden hadde suksess med tegneserien "Nebelgrad Blues". Senere har Lilleeng samarbeidet med Tor Ærlig om hybriden "Apefjes" og jobbet med science fiction i "Generator", "Mellom planeter" og "Inntrenger". For tiden arbeider Sigbjørn Lilleeng med albumserien "Nagel", der det så langt er kommet to bind.

Samtidig fortsatte Jippi og No Comprendo Press med sine utgivelser. Forresten var spydspissen til Jippi, der antologien presenterte ulike norske tegneserieskapere med sine prosjekter. No Comprendo Press la ned Fidus i 1999 etter ti utgivelser, men begge forlagene fortsatte å fronte enkeltutgivelser som gjerne kom i bokform. I Tromsø hadde Stian Andreassen startet Pokus forlag, som fra 1999 til 2004 ga ut ulike antologier og enkeltutgivelser. Viktigst er nok Øyvind Lauvdahls bidrag i form av de såkalte “Fragmenter”.

Fragment #15 ble utgitt i serien Pokus presenterer av Pokus forlag i 1999. Utgivelsen tar for seg Øyvind Lauvdahls eksperimentelle tegneserie, som også kan leses i andre utgivelser fra forlaget.

Bladkompaniet skiftet etter hvert navn til Schibsted, men konkurransen med Egmont hadde kostet. Redaktørene fra nittitallet, som nå var hos Egmont, tok også over flere titler som Schibsted hadde utgitt tidligere. I 2008 kom det store vendepunktet. Frode Øverli tok med seg Pondus til Egmont, og dermed forsvant en særdeles viktig inntektskilde fra Schibsted. Da begynte en større nedgangstid for det ellers så store forlaget. Det gikk også fra å være frittstående til å bli en del av forlagskonsernet Vigmostad & Bjørke. I dag er det i hovedsak bare julehefter som kommer derfra på etiketten Bladkompaniet.

I det vi kommer inn på 2010-tallet er fremdeles bladhyllen i dagligvarebutikker og kiosker det viktigste salgsstedet for tegneserier. Samtidig blir spesialbutikker for tegneserier og bokhandel stadig viktigere, siden flere utgivelser kommer som bøker. Internett spiller også en rolle, og mange bruker postordre for å få tak i tegneseriene sine. Samtidig er messedelen på tegneseriefestivalene viktig, for i tillegg til de vanlige utgivelsene kan man kjøpe fanziner og spesialutgaver.

Striper og kunst

Utover åttitallet og inn på nittitallet var det et skille mellom de kommersielle tegneseriene og de alternative utgivelsene. En og annen norsk tegneserieskaper hadde et og annet arbeid på trykk i blader som Serie Spesial, James Bond og Fantomet, og det var en viss norsk lisensproduksjon av Pink Panter med utgangspunkt i norsk Semic. Dag Kolstad var redaktør, og bidragsytere som Knut Jacobsen, Robert Wood og Bjørn Ousland var involvert. Senere skiftet Jacobsen navn til Erik Nordgård.

Forsiden til Gateavisas Store Tegneserieextra fra 1979. Forsiden er laget av Thor Sivertsen.

Noen få aviser hadde norske tegneserier, men de var i fåtall. Samtidig var det mulig for tegneserieskapere å få tegneserier på trykk i alternative utgivelser. Blant disse var Norske serier utgitt av Forlaget Konsept med Dankert Ørstein i spissen. Forlaget hadde tegneserieskapere som Torstein Gundersen, Jason, Bob Horn og Gro Vik i stallen, og Gundersen fikk også flere soloutgivelser. Torstein Gundersen var en av flere tegneserieskapere fra Sørlandet som var aktiv i det alternative miljøet. Knut Nærum og Terje Moen var også blant disse. Mens Nærum hadde hatt tegneserier på trykk flere steder, var Moen upublisert som tegneserieskaper til tross for en stor produksjon. I 1992 kom Fantazine ut i Kristiansand. Bladet hadde basis i tegneserieskapere som Roy Søbstad, Ronny Haugeland, Roald Andersen, Morten A. Sæthren, Andreas Tellefsen og Torstein Gundersen. Senere hadde også Jens K Styve, Trygve Høiseth, Reidar Kjelsen og Bob Horn tegneserier på trykk i Fantazine.

Forresten nr. 3 ble utgitt i 1997. Forsiden er laget av Sven Tvedt. Dette var den første utgivelsen av antologien der Jippi forlag stod på egne bein.

Gateavisa hadde jevnlig tegneserier på trykk, og etter hvert gikk man inn på et samarbeid med Erik Falk og Jens K. Styve om en ny tegneserieantologi. Det kom to nummer av Forresten før det ble brudd mellom Gateavisa og Falk, Styve og de andre tegnerne. Med Forresten nr. 3 var forlaget Jippi Comics et faktum, og Per J. Olsen kom inn på laget sammen med Rune Borvik og Robert Sørensen. Etter hvert ble også Eivor Vindenes involvert i forlaget. De første utgavene var i hefteform, men på 2010-tallet ble Forresten nærmest som en årbok over norske, alternative tegneserier å regne.

Fidus nr. 1 ble utgitt av No Comprendo Press i 1993. Forsiden er laget av Mikael Holmberg.

Omtrent samtidig startet forlaget No Comprendo Press opp med Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg som utgivere. Med antologien Fidus i sentrum hadde sentrale tegneserieskapere som Steffen Kverneland, Lars Fiske, Knut Nærum, Christopher Nielsen, Waldemar Hepstein (Tor Lier) og Siri Dokken et sted for publisering av sin “sequential art”. Både Jippi og No Comprendo satset på soloutgivelser fra sine tegneserieskapere i tillegg til antologipubliseringen, og hos Jippi var tegneserieskapere som Jason, Jens K. Styve, Roy Søbstad, Tore Strand Olsen, Ronny Haugeland blant dem som grep muligheten til slike utgivelser. Senere ble Dongery-kollektivet koblet til No Comprendo, og en rekke fanziner og tilstedeværelse på en rekke festivaler i inn- og utland skapte kultstatus for Flu Hartberg, Kristoffer Kjølberg, Bendik Kaltenborn og de andre tilknyttet Dongery.

Larsons Gale Verden nr. 12/1996 kunne by på norske tegneserier fra Karine Haaland og Lise Myhre.

Etter at Pyton ble lagt ned i 1996, var det en vridning mot stripeformatet hos flere norske tegneserieskapere. Bladkompaniet ga norske tegneserier en sjanse som biserier i blader som Ernie og Larsons Gale Verden, og tegneserieskapere som Frode Øverli, Lise Myhre og Karine Haaland ble viktige for forlaget. Alle tre fikk etter hvert både album og bøker, og da Frode Øverlis Pondus fikk eget månedsblad i 2000, så var det et vendepunkt i den norske tegneseriehistorien. Håkon Strand gjorde en viktig jobb som agent for Øverli og andre tegneserieskapere, og flere tegneserier fikk prøve seg i en rekke norske aviser. Mest synlig var satsingen i Dagbladet, som under vignetten “gjesteserien” lot mange, nye norske tegneserier få prøve seg. Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har det også vært en rekke tegneseriekonkurranser, og tegneserieskapere som Lars Lauvik, Ida Neverdahl, Nils Axle Kanten og Mads Eriksen er blant dem som fikk suksess og stor oppmerksomhet etter slike konkurranser.

Både "Pondus" av Frode Øverli og "Pappa og Pestus" av Eirik Ildahl, Terje Nordberg og Arild Midthun var på plass da Ernie fikk eget blad med nr. 1/1996. Det var først med Ernie nr. 11/1997 at Pondus-tegneserien hadde en forsidereferanse.

En viktig grunn til fremveksten av nye, norske tegneserier var muligheten for støtte fra Norsk kulturråd. Gjennom mange år hadde ulike aktører arbeidet for flere former for tegneseriestøtte. Etter hvert kunne forlag søke om støtte til enkeltutgivelser eller kortseriestøtte til tegneseriehefter. På denne måten kunne kulturrådet sørge for en større produksjon av norske tegneserier samtidig som forlag hadde et insentiv til å satse på norske tegneserier fremfor utenlandske tegneseriestriper som hadde en lavere innkjøpspris.

Åttitallets norske tegneseriemarked var i stor grad preget av at tegneserier med et mer voksent publikum inntok bladhyllene. Forlag satset på tegneserier for voksne, og mer krevende tegneserier kom ut i norsk språkdrakt. En rekke fransk-belgiske tegneseriealbum stod i sentrum, og det var dette formatet som inspirerte mange norske tegneserieskapere. Dermed begynte enkelte å tenke tegneseriealbum fremfor tegneserienoveller eller føljetonger i blader som Forum, Brage eller Gateavisa.

"Pesta" var første bind av "Solruns saga" av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland. Det kom tre album i serien, som ble samlet i en egen bok i 2020.

Flere viktige tegneseriealbum og serier kom ut av denne satsingen. Mens Solruns saga i tre bind av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland fra 1988 til 1993 kanskje er det kunstnerisk mest vellykkede prosjektet, satte også Tor Bomann-Larsen et preg på perioden med tre album om  Fridtjof Nansen fra 1986 til 1988. Ildahl var også involvert i “Gutta på skauen” sammen med Terje Nordberg og tegneren Geir Florhaug i 1990. Året etter kom Ildahl med første album av “Herman Storm” sammen med den franske tegneren Yves Mitton. Tegneserien kom også på trykk i flere land som biserie i samtrykkutgaven av “Fantomet”.

InkaLills "Ridderne av Dor" kom med ni album. "Hjertets knekt" var det første, og det ble utgitt i 1992. Tegneserien ble senere samlet i to bøker i 2007 og 2008.

InkaLill foregriper satsingen på fantasytegneserier under tittelen Nordic Manga med ni bind av albumserien “Ridderne av Dor” på nittitallet. Senere satset hun på albumserien “Miranda”. Siri Dokken må også nevnes med den historiske tegneserien “Kongens mann” fra 1994 der hun samarbeidet med Bård Enoksen. En annen albumsatsing med et historisk bakteppe er “Kristina av Tunsberg” av Kåre Holt (manus) og Morten Myklebust (tegninger). Myklebust kom senere med flere historiske album, og han var også involvert i Team Fantomens produksjon av tegneserier med Ånden som går.

Statlig, økonomisk støtte er nok en viktig grunn til satsingen på stripeserier. Norsk kulturråd innførte tegneseriestøtte, som gjorde at det ble økonomisk interessant for forlagene å sette norske tegneserier inn i bladene. Etter hvert kom også andre støtteordninger til, slik at man også fikk støtte til album- og bokutgivelser samt innkjøpsordningen som skapte ekstra spredning av tegneserier til bibliotekene. I tillegg har en rekke norske tegneserieskapere fått kunstnerstøtte fra staten, slik at de har hatt et økonomisk grunnlag til å gjennomføre større tegneserieprosjekter.

Frode Øverlis "Pondus" har vært lokomotivet i norsk tegneseriebransje. Det første tegneserieheftet kom i 2000, mens det første albumet ble utgitt i 1998. 

Pondus ble en stor økonomisk suksess som tegneseriehefte, og en rekke tegneserieskapere som hadde tegneserier på trykk i bladet og hefter som Tommy & Tigern har senere fått egne utgivelser i både blader, album og bøker. Blant disse kan man nevne Torbjørn Lien, Øyvind Sagåsen, Therese G. Eide, Tegnehanne og Børge Lund. Pondus-heftet overtok også statusen som Norges bestselgende tegneseriehefte i 2009. I 2010 hadde bladet et nettoopplag på 92.020 eksemplarer. Til sammenligning hadde ukebladet Donald Duck & Co et opplag på cirka 250.000 eksemplarer i 1986.

Suksessen med de moderne, norske humortegneseriene har også hatt sin spredning mot juleheftene. De viktigste tegneseriene har siden cirka 2000 hatt egne julehefter, og flere av dem har vært storselgere for forlagene. Dermed er titler som Pondus, Nemi og Kollektivet blitt en viktig del av den moderne julestemningen i Norge.

En ny tegneserievår (Norsk MAD- og Pyton-generasjonen)

Norske tegneserier i tegneseriehefter var en sjelden vare rundt 1980, selv om for eksempel Håkon Aasnes og Eirik Ildahl hadde laget Donald Duck, og Knut Westad hadde tegnet Fantomet for Team Fantomen i Sverige. Enkelte lokalaviser hadde tegneserier på trykk, men det var få av dem som tok steget videre derfra inn i tegneseriehefter eller egne album.

"Jens" av Øyvind Bentzen i Bergens Arbeiderblad 25. mars 1982. Her er tegneserien signert Bentzen. Senere var signaturen "Egg & Bacon".

For eksempel gikk stripetegneserien "Jens" eller "Rallar-Jens" i tretten norske aviser i 1981. Blant dem var Fremtiden, Sarpsborg Arbeiderblad, Dagbladet Tromsø, Bergens Arbeiderblad og Andøyposten. Tegneserien ble laget av Øyvind Bentzen fra Tomter, og den dukket første gang opp i Øvre Smaalenene i 1979. Bentzen tegnet "Jens" ved siden av annet arbeid i ulike reklamebyråer. En ung Torbjørn Lien prøvde seg med stripetegneserien "Orion" i Helgeland Arbeiderblad i 1984, og flere lokalaviser i Trøndelag og Nordland hadde fra 1980 tegneserien "Olander" av Arne Nyvik på trykk. Tegneserien ble stoppet av Namdals Arbeiderblad en periode på grunn av trusler om en injuriesak. Knut Eide laget "Tom Bola" (1982) for blant annet Nordpå, Nordlands Framtid, Nye Troms og Helgeland Arbeiderblad. Tegneserien fikk senere en egen utgivelse i 1984 på Eides eget forlag.

Arne Nyviks "Olander" i Helgeland Arbeiderblad i 1984. All dialog i tegneserien var på trønderdialekt.

Det var få tegneserieskapere som kunne leve av tegneseriene alene. Håkon Aasnes hadde full jobb ved siden av arbeidet med “Seidel og Tobram”, og flere prøvde seg med enkelttegneserier med større eller mindre suksess ved siden av studier. I det store og hele var den norske tegneseriebransjen først og fremst rettet inn mot å trykke utenlandske tegneseriehefter, og disse kom gjerne i samtrykk med ulike søsterforlag i andre europeiske land. I aviser og ukeblader var situasjonen mer eller mindre den samme, og det var i hovedsak ulike amerikanske avistegneserier som var å se.

Øyvind Holen har ved flere anledninger satt 1980 som et skille i norsk tegneseriehistorie. Det var dette året at den moderne tegneserien våknet opp her til lands ved satsingen på mer voksne tegneserier og stoff om den niende kunstart i Serie-Fokus. Senere kom SEMICs satsing på voksentegneserier i heftene Epic og Comix, og en større flom av voksne tegneserier skulle dukke opp fra flere forlag. Her kan Cappelen nevnes spesielt med Jon Sigbjørn Jonsson som albumredaktør. Flere år med arbeid i tegneseriekjelleren på Tronsmo bokhandel hadde gitt Jonsson et solid utgangspunkt til oppgaven. Han kjente kunstarten, han kjente til spesielt gode tegneserier som nordmenn ikke hadde fått i norsk språkdrakt, og han hadde kunnskap om det norske tegneseriemarkedet.

"Truls og Trine" var Arild Midthuns første tegneseriealbum. Her samarbeidet han med Dag Kolstad og Terje Nordberg.

Som tenåring hadde Arild Midthun hatt en tegneserie på trykk i Bergens Tidende på slutten av syttitallet. Også Tormod Løkling var involvert i tegneserien, og han skulle etter hvert bli en viktig redaktør på forlag som Bladkompaniet og Egmont. I forbindelse med Norway Cup gjestet Arild Midthun Oslo og forlaget SEMIC. Dermed var veien kort til at Midthun skulle bli en av spydspissene i en ny, norsk tegneseriesatsing da Dag Kolstad startet opp Norsk MAD i 1981. En viktig del av den norske versjonen av MAD var for redaktør Kolstad å gi plass til norske tegneserieskapere. I tillegg til Midthun kom Tommy Sydsæter inn, og begge ble etter hvert også involvert i egne albumprosjekter. Arild Midthun samarbeidet med Dag Kolstad og Terje Nordberg om "Truls og Trine", mens Tommy Sydsæter sammen med Kolstad laget tegneserier basert på bandet Vazelina Bilopphøggers. Flere av disse tegneserieskaperne hadde tidligere hatt tegneserier på trykk i blader som Brage og Konk. 

Tommy Sydsæter stod for tegningene til tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers. Dette er forsiden til det aller første albumet, der Dag Kolstad tok seg av manuskriptet.

Norske tegneserielesere fikk i løpet av åttitallet se at mer avanserte og kunstneriske tegneserier kom i salg. I tillegg til de ledende forlagene Semic og Hjemmet, kom også andre forlag på banen, og en rekke klassiske tegneserier og tegneserier for voksne fikk distribusjon i Norge. Samtidig må innsatsen til Semic gjennom blader som Serie-Fokus, Comix og Epic nevnes. En redaksjon med Eirik Ildahl, Dag Kolstad og Terje Nordberg i spissen fikk ut både datidens moderne science fiction-tegneserier, klassikere som Spirit og Corto Maltese samt artikler som ga bakgrunnsstoff rundt både kunstarten og hvordan tegneserier skapes. Disse utgivelsene ga en rekke norske tegneserieskapere inspirasjon til eget arbeid samt en mulighet til å få tegneserier på trykk. Samtidig ble det utgitt alternative utgivelser som Brage, Forum og Gateavisa, og tegneserieskapere som Steffen Kverneland, Lars Fiske, Jason og Bjørn Ousland var blant dem som ble publisert i slike blader.

Pyton startet opp i 1986, og Arild Midthun stod for den første forsiden. Bladet ble lagt ned i 1996.

I 1986 gikk Dag Kolstad ut fra Semic og startet opp forlaget Gevion med Terje Nordberg og Petter Engbo. Etter hvert gikk forlaget inn i Bladkompaniet, som hadde en lang historie med utgivelser av triviallitteratur og blader med tegneserier. Det viktigste resultatet av dette, var oppstarten av bladet Pyton. Her videreførte Dag Kolstad ideene fra Norsk MAD, men de kunne nå utvikles for seg selv uten at Kolstad som redaktør trengte å forholde seg til det amerikanske moderbladet. Arild Midthun og Tommy Sydsæter slo følge, og etter hvert hadde Dag Kolstad en stor portefølje av tegneserieskapere som arbeidet for bladet. Blant dem kan man nevne John K. Raake, Frode Øverli, Øyvind Sagåsen, Tore Strand Olsen, Tom Ostad, Erik Nordgård og Rolf Håndstad (Rhesus Minus). Noen av disse hadde allerede arbeidet for Bladkompaniet gjennom vittighetsbladet Konk. I Pyton fikk tegneserieskaperne boltre seg innen humor, og et variert hefte der ungdomshumor stod i sentrum fikk også etter hvert sine avleggere i Sverige, Danmark og Finland. Hos Semic fortsatte Norsk MAD, og Steffen Kverneland, Knut Jakobsen, Tore Knutsen og Sverre H. Kristensen var blant de viktigste norske bidragsyterne til bladet.

Steffen Kverneland laget flere forsider til Norsk MAD. Denne er hentet fra nr. 3/1990.

Ved siden av Pyton og Norsk MAD fikk man gjennom åttitallet flere interessante forsøk på albumserier i fransk-belgisk tradisjon. De fleste gikk inn etter bare få bind. Eirik Ildahl laget en rekke manus for Team Fantomen, og han gikk videre til å skildre Norge i middelalderen sammen med Bjørn Ousland i Solruns saga. Terje Bomann-Larsens tegneserier med hendelser rundt kongefamilien og polfarerne ved århundreskiftet var også en viktig milepæl på denne tiden. Bladkompaniets satsing på fantasy gjennom InkaLills albumserie Ridderne av Dor må nevnes spesielt for 1990-årene.