I Norge har tegneseriene i stor grad vært sett på som underholdning og mindreverdig litteratur. Det tok lang tid før kunstarten ble tatt på alvor i form av jevnlig dekning i mediene eller som utgangspunkt for akademisk virksomhet. Det er skrevet forholdsvis få masteroppgaver og doktoravhandlinger om tegneserier, og tegneserier har i liten grad vært utsatt for omtale og kritikk i aviser og tidsskrift.
En gjennomgang av norske aviser og ukeblader før 2. verdenskrig viser at det er få saker å finne om tegneserier. Det er enkeltintervjuer og presentasjoner av tegneserier, og disse er i stor grad knyttet opp til tegneserier trykt i den enkelte avis eller ukeblad. Først på 1940-tallet finner vi mer dybdegående journalistikk rundt tegneserier. Blant annet skrev Joh. B. Mikalson om kunstformen i Aftenposten i 1941. Sonja Hagemann skrev en kronikk i Dagbladet i 1949 med utgangspunkt i Coulton Waughs bok “The Comics”, som regnes som en av de første monografier om kunstformen. Hagemanns delvis kritiske kronikk er på mange måter en forløper for noe av den omtalen som tegneserien ville få de neste årene.
Tegneseriene var i søkelyset på femtitallet etter en del negativ omtale i medier og samfunnsliv.. I USA gikk den amerikanske psykiateren Fredric Wertham til frontalangrep på tegneseriene. Hans bok «Seduction of the Innocent» fra 1953 fikk stor innflytelse, der den dokumenterte at enkelte tegneserier i større eller mindre grad påvirket barn gjennom å vise frem forbrytelser, vold, sex og bruk av narkotika. En kongresshøring klarte ikke å påvise en sammenheng mellom tegneserielesing og ungdomskriminalitet, men motstanden mot tegneserier i USA var stor. I tillegg valgte enkelte delstater lover for å begrense utgivelsen av tegneseriene. Dermed innførte de største forlagene en selvsensur gjennom den såkalte Comics Code, som ga en oversikt over hva tegneserier kunne inneholde eller ikke.
Debatten spredde seg videre, og i Storbritannia og Sverige fikk tegneseriemotstanderne spesielt stor utbredelse av sitt budskap. Her i Norge ble tegneserier først og fremst sett på som lesestoff for barn. I tillegg var det en viss skepsis mot dem. Fra Stortingets talerstol kunne for eksempel forsyningsminister Nils Hønsvold ta for seg tegneseriene under trontaledebatten i 1948: Var det nødvendig å ha tegneserier i avisene? Statsråden mente de var "mer eller mindre fjollete" og de ble brukt av avisene av konkurransehensyn fordi "mange mennesker av en eller annen besynderlig grunn liker disse seriene".
Utover femtitallet ser man flere kritiske røster i norske avisspalter. En rekke leserbrev problematiserer tegneseriene, og lærere og bibliotekarer er blant dem som står for den viktigste kritikken. I 1953 tok Statens Folkeopplysningsråd opp tegneseriene til drøfting, og det endte med at Det Rådgivende Utvalget for Tegneserier ble oppnevnt. DRUFT ble en slags norsk motvekt til Comics Code, og utvalget bad i sin konklusjon i 1954 "alle norske forlag og utgivere om å ta hensyn til pedagogiske og etiske problemer som er forbundet med utgivelsen av serier av tegneserier for barn". Det betydde at enkelte tegneseriehefter som for eksempel «Stålmannen», «Lynvingen» og «Fantomet» ble lagt ned. I tillegg var det enkelttegneserier som forlag ikke våget å gi ut med tanke på den potensielle mediestormen som ventet.
Tegneseriene hadde likevel en viss innflytelse og påvirkning. I 1960 ble boken "Forskning og danning: Undersøkinger vedrørende lærernes syn på sin utdanning, musikalitet og musikkinteresse hos barn, tallbegrepsutviklingen og barns interesse for tegneserier" utgitt av J. W. Cappelens forlag. Den inneholder en undersøkelse utført av Knut Ingar Hansen fra 1954, der man så nærmere på tegneserielesning blant seks årsklasser av folkeskoleelever. Resultatene er i ettertid overveldende. Tegneserier var enormt utbredt lesning. Blant guttene leste 96,3% tegneserier i aviser, mens 89,5 prosent av jenter gjorde det samme. 91,3% av jentene leste tegneserier i ukeblader, mens prosentandelen for gutter var på 83,2 prosent. Tegneseriehefter ble lest av 92,3% av guttene og 87,7% av jentene. Tegneseriene ble i hovedsak kjøpt av barna selv. 74,7% av guttene kjøpte tegneserieblader, mens 67,9% av jentene gjorde det samme.
Utdrag fra Knut Ingar Hansens tegneserieundersøkelse fra 1954.
Dette sier også litt om stigmaet til tegneseriene. Mange samfunnsaktører kjempet mot tegneseriene, og samtidig ble kunstarten sett på som infantil. På samme tid foregikk det en akademisering av tegneserier i utlandet. Flere forskere og skribenter begynte å sette seg inn i tegneseriens historie, og det ble gjennomført viktig dokumentasjonsarbeid. Vi ser at noe av virksomheten bærer preg av tegneserieapologetisme. Det var viktig at tegneserien som kunstform hadde noe positivt ved seg og at den hadde en historikk. Samtidig var det viktig å få frem at tegneserier også kunne ha et voksent innhold og være laget for helt andre målgrupper enn barn.
I Norge ser det ut til at arbeidet i Sverige var en viktig påvirkning. Sture Hegerfors gjorde en viktig innsats med å skrive om tegneserier i aviser og bøker, og han var også en flittig foredragsholder. Vi ser at Hegerfors siteres i norske aviser på slutten av 1960-tallet, og den svenske innsatsen med å skape et miljø rundt den niende kunstarten smitter over grensen. Svenskene fikk på plass både Svenska Serieakademin og interesseorganisasjonen Seriefrämjandet. Samtidig ble tegneserietidsskriftet Thud startet opp, og etter hvert utviklet det seg til det som i dag er Bild & Bubbla.
Logoen til Tegneserieakademiet
I 1970 fikk Norge en egen organisasjon som også brukte tittelen tegneserieakademi, og gruppen rundt organisasjonen gjorde viktige grep for å fronte kunstarten. Spesielt viktig var en tegneserieutstilling på på Henie-Onstad senteret i 1971, men medlemmer av tegneserieakademiet var også aktive med skribentvirksomhet og deltakelse i radio og fjernsyn. Medlemsbladet Bobbla ble spesielt viktig som et møtepunkt der man kunne både lese om tegneserier og sette seg inn i trender både innenlands og utenlands. I tillegg gjorde Jo Lie en særdeles viktig jobb med å registrere og dokumentere tegneserier. Etter å ha lest seg gjennom hyllemeter med aviser, ukeblader og andre utgivelser på Universitetsbiblioteket i Oslo, kunne Lie slå fast tidlig på syttitallet at det da var utgitt mer enn 150 ulike norske tegneserier. I tillegg skaffet han til veie informasjon om tegneserieskaperne. Det var ingen enkel jobb. Noen av dem var allerede gått bort, mens andre ikke ville vedkjenne seg tegneseriene de hadde laget.
Ved siden av Tegneserieakademiet var det også andre grupper som samlet tegneserieinteresserte. Allerede på slutten av 1960-tallet ble det dannet en donaldistgruppe, og ulike lokale tegneserieforeninger ble stiftet på 1970-tallet. I tillegg startet forlagene opp egne tegneserieklubber. Blant annet kunne man melde seg inn i både Fantomet-klubben, Superklubben og Sølvpilenklubben, der klubbeffekter og medlemssider i tegneserieheftene var viktige ingredienser.
