Opp fra undergrunnen

Slutten av 1960-tallet var en kreativ periode utenfor de store forlagene i USA. Et eget miljø tok avstand fra de kommersielle tegneseriene, og tegneserieskapere dykket ned i tematikk som superhelttegneserier og funny animal-tegneserier ikke rørte. Dermed ble det laget sosialrealistiske skildringer av livet i tegneserieform. Tegneserieskaperne trengte ikke forholde seg til Comics Code og regelverket om hva en tegneserie kunne inneholde eller ikke, og da ble det laget tegneserier med en personlig tilnærming. Disse kunne blant annet inneholde samfunnskritikk, og det var ikke uvanlig med skildringer av  rus og sex. Begrepet som ble brukt på disse tegneseriene, var “underground comics” eller “comix”. Tegneseriene ble distribuert utenfor det vanlige systemet, og opplagene varierte fra særdeles små til flere titalls tusen.

Forsiden til Arne W. Isachsens samlebok "Undergrunn!"

Det norske distribusjonssystemet for tegneserier har i hovedsak vært knyttet rundt Bladcentralen. Gjennom Bladcentralen har ukeblader, pocketbøker og tegneserier hatt et unikt distribusjonsapparat med utsalgssteder i dagligvarebutikker, kiosker og bensinstasjoner over hele Norge. Dette har vært supplert med distribusjon gjennom Narvesens system, der et apparat med kiosker over hele landet har kunnet få utgivelser av mange slag ut til leserne. I tillegg har bokhandlene hatt sine distribusjonssystemer, der tegneserier i mange år helst var begrenset til enkeltutgivelser. Dette har endret seg de siste tyve årene, og en rekke tegneseriebøker finnes først og fremst i bokhandel og ikke i kiosk eller dagligvarebutikker.

Enkelte spesialbutikker for tegneserier har også tatt seg av distribusjon. Kjeder som Fantastico, Avalon og Outland dekket først og fremst de store norske byene, og enkeltbutikker som Comix og Kanoncon har tatt seg av enkeltbyer. For flere av disse butikkene har det vært amerikanske superhelttegneserier og etter hvert manga som har vært det store utbudet. Norske tegneserier har også vært tilgjengelig, og lenge var det i slike butikker man kunne finne nye, danskspråklige tegneseriealbum. Tronsmo bokhandel i Oslo må nevnes spesielt, der man har hatt et godt utvalg av tegneserier i alle genrer. Tronsmo har også satset på nye norske tegneserier og fanziner, og mang en tegneserieinteressert har funnet tegneserieutgivelser i Tronsmokjelleren som ellers ikke har vært lett tilgjengelig ellers.

Haakon W. Isachsen har tatt for seg norske undergrunnstegneserier på 1970- og 1980-tallet i boken “En verden av tegneserier 2”. Han mener at man i stor grad kan si at norske undergrunnstegneserier startet opp i 1970. Det handler om motkulturens alternative utgivelser, som også brukte tegneserier i stensilerte blad og pamfletter. Slike dukket først opp på slutten av 1960-tallet. Viktigst av dem var Oslos Gateavis, som etter hvert fikk navnet Gateavisa. Det var miljøet rundt Forsøksgymnaset som stod bak, og blant dem i miljøet av enkelte tegneserieskapere.

Gateavisas tegneserieekstra fra 1978. Forsiden er tegnet av Thor Sivertsen.

Gateavisa ble etter hvert et magasin å gjøre regning med. Som motkultur talte Gateavisa etablissementet imot, og det var naturlig at tegneserier ble en del av innholdet. I tillegg kunne Gateavisa by på enkelte spesialutgaver med bare tegneserier, og fra slutten av 1970-tallet og ut på 1980-tallet kom det flere slike. En egen samlebok med materiale fra Gateavisa ble utgitt i 2020, og der inngår det også flere tegneserier. Regnbuetrykk på Karlsøy hadde det alternative magasinet Vannbæreren, der det også var tegneserier på trykk. I tillegg kom det flere enkeltutgivelser fra både små og større aktører.

Distribusjonen var for mange av disse utgivelsene akkurat som i USA: Man brukte alternative utsalgssteder, postordre og gatesalg. Spesielt Gateavisa hadde et rykte på seg for å ha spesielt gode selgere, og dette gjorde at utgivelsen fikk et større nedslagsfelt. En rekke bokkaféer var også gode distribusjonssentraler for alternative utgivelser, og etter hvert kunne også enkelte utgivelser komme gjennom nåløyet hos Narvesen. Det ga for eksempel Gateavisa et enda større nedslagsfelt, og da var det ikke fortrinnsvis lenger et magasin for lesere rundt Oslo.

"Instant Karma" av Arne W. Isachsen.

Det var naturlig at også norske tegnere lot seg inspirere av slike tegneserier, og ut på 1970-tallet dukket det opp flere eksperimentelle tegneserier som kunne klassifiseres som undergrunnstegneserier. Noen ble egenutgitt av tegneserieskaperne selv, mens andre ble inkludert i ulike utgivelser der tematikken i tegneseriene passet inn. Flere av dem, som Terje Nordberg og Haakon W. Isachsen, kom senere til å bli viktige forlagsfolk i den norske tegneseriebransjen. En annen viktig profil, Arne W. Isachsen, stod for noen av de mest spennende prosjektene på syttitallet gjennom for eksempel utgivelsen “Instant Karma” fra 1973 og bidrag til den historiske boken Fremad og ikke glemme. Sammen med Terje Nordberg, var Arne W. Isachsen pionérene innen norske undergrunnstegneserier. Nordbergs “Revejakten” fra 1974 er en surrealistisk samfunnsskildring der det meste er uforutsigbart. Senere skulle Terje Nordberg gi ut tegneserier som “En fågel er loss” (1974) og “Birger på toppen”, som var et bidrag til Vannbæreren i 1976. Mens Nordbergs tegneserier i stor grad ikke er gjenutgitt, er mange av Arne W. Isachsens tegneserier samlet i boken “Undergrunn!” fra Jippi forlag (2009).

"Revejakten" av Terje Nordberg.

Et tidsskrift som Gateavisa kunne by på spesialnummer med tegneserier, og blader som Brage og Forum var som veksthus for den niende kunstart i Norge. Flere viktige personligheter som Haakon W. Isachsen, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Thor Sivertsen, Mikael Holmberg og Bob Horn var blant dem som hadde tidlige arbeider på trykk i slike blader. Det norske hedningesamfunn hadde også sitt tegneseriehefte, og i bladene Jesus Kristus & co ble det drevet satire med bibelhistorier. Gunnar Gjøsteen var en av de viktigste bidragsyterne til disse heftene.

Fanmiljø og akademisering

I Norge har tegneseriene i stor grad vært sett på som underholdning og mindreverdig litteratur. Det tok lang tid før kunstarten ble tatt på alvor i form av jevnlig dekning i mediene eller som utgangspunkt for akademisk virksomhet. Det er skrevet forholdsvis få masteroppgaver og doktoravhandlinger om tegneserier, og tegneserier har i liten grad vært utsatt for omtale og kritikk i aviser og tidsskrift.

En gjennomgang av norske aviser og ukeblader før 2. verdenskrig viser at det er få saker å finne om tegneserier. Det er enkeltintervjuer og presentasjoner av tegneserier, og disse er i stor grad knyttet opp til tegneserier trykt i den enkelte avis eller ukeblad. Først på 1940-tallet finner vi mer dybdegående journalistikk rundt tegneserier. Blant annet skrev Joh. B. Mikalson om kunstformen i Aftenposten i 1941. Sonja Hagemann skrev en kronikk i Dagbladet i 1949 med utgangspunkt i Coulton Waughs bok “The Comics”, som regnes som en av de første monografier om kunstformen. Hagemanns delvis kritiske kronikk er på mange måter en forløper for noe av den omtalen som tegneserien ville få de neste årene.

Tegneseriene var i søkelyset på femtitallet etter en del negativ omtale i medier og samfunnsliv.. I USA gikk den amerikanske psykiateren Fredric Wertham til frontalangrep på tegneseriene. Hans bok «Seduction of the Innocent» fra 1953 fikk stor innflytelse, der den dokumenterte at enkelte tegneserier i større eller mindre grad påvirket barn gjennom å vise frem forbrytelser, vold, sex og bruk av narkotika. En kongresshøring klarte ikke å påvise en sammenheng mellom tegneserielesing og ungdomskriminalitet, men motstanden mot tegneserier i USA var stor. I tillegg valgte enkelte delstater lover for å begrense utgivelsen av tegneseriene. Dermed innførte de største forlagene en selvsensur gjennom den såkalte Comics Code, som ga en oversikt over hva tegneserier kunne inneholde eller ikke.

Debatten spredde seg videre, og i Storbritannia og Sverige fikk tegneseriemotstanderne spesielt stor utbredelse av sitt budskap. Her i Norge ble tegneserier først og fremst sett på som lesestoff for barn. I tillegg var det en viss skepsis mot dem. Fra Stortingets talerstol kunne for eksempel forsyningsminister Nils Hønsvold ta for seg tegneseriene under trontaledebatten i 1948: Var det nødvendig å ha tegneserier i avisene? Statsråden mente de var "mer eller mindre fjollete" og de ble brukt av avisene av konkurransehensyn fordi "mange mennesker av en eller annen besynderlig grunn liker disse seriene". 

Utover femtitallet ser man flere kritiske røster i norske avisspalter. En rekke leserbrev problematiserer tegneseriene, og lærere og bibliotekarer er blant dem som står for den viktigste kritikken. I 1953 tok Statens Folkeopplysningsråd opp tegneseriene til drøfting, og det endte med at Det Rådgivende Utvalget for Tegneserier ble oppnevnt. DRUFT ble en slags norsk motvekt til Comics Code, og utvalget bad i sin konklusjon i 1954 "alle norske forlag og utgivere om å ta hensyn til pedagogiske og etiske problemer som er forbundet med utgivelsen av serier av tegneserier for barn". Det betydde at enkelte tegneseriehefter som for eksempel «Stålmannen», «Lynvingen» og «Fantomet» ble lagt ned. I tillegg var det enkelttegneserier som forlag ikke våget å gi ut med tanke på den potensielle mediestormen som ventet.

 

 
Tegneseriene hadde likevel en viss innflytelse og påvirkning. I 1960 ble boken "Forskning og danning: Undersøkinger vedrørende lærernes syn på sin utdanning, musikalitet og musikkinteresse hos barn, tallbegrepsutviklingen og barns interesse for tegneserier" utgitt av J. W. Cappelens forlag. Den inneholder en undersøkelse utført av Knut Ingar Hansen fra 1954, der man så nærmere på tegneserielesning blant seks årsklasser av folkeskoleelever. Resultatene er i ettertid overveldende. Tegneserier var enormt utbredt lesning. Blant guttene leste 96,3% tegneserier i aviser, mens 89,5 prosent av jenter gjorde det samme. 91,3% av jentene leste tegneserier i ukeblader, mens prosentandelen for gutter var på 83,2 prosent. Tegneseriehefter ble lest av 92,3% av guttene og 87,7% av jentene. Tegneseriene ble i hovedsak kjøpt av barna selv. 74,7% av guttene kjøpte tegneserieblader, mens 67,9% av jentene gjorde det samme.

 

Utdrag fra Knut Ingar Hansens tegneserieundersøkelse fra 1954.

 

Det er ikke så veldig mye statistikk rundt tegneserielesning fra 1960- og 1970-tallet, men noe finnes. En undersøkelse fra 1974 viste at barn i 4. klasse leste 10 tegneseriehefter i uken, mens Norsk Kulturråd i 1975 fant ut at skolebarn leser 3-4 tegneserier regelmessig. Dette var tegneserier som ble kjøpt. Selv om dette bare er noen små drypp inn i det statistiske materialet som finnes, viser det at tegneserielesning var meget vanlig blant barn fra 1950 til 1975.

Dette sier også litt om stigmaet til tegneseriene. Mange samfunnsaktører kjempet mot tegneseriene, og samtidig ble kunstarten sett på som infantil. På samme tid foregikk det en akademisering av tegneserier i utlandet. Flere forskere og skribenter begynte å sette seg inn i tegneseriens historie, og det ble gjennomført viktig dokumentasjonsarbeid. Vi ser at noe av virksomheten bærer preg av tegneserieapologetisme. Det var viktig at tegneserien som kunstform hadde noe positivt ved seg og at den hadde en historikk. Samtidig var det viktig å få frem at tegneserier også kunne ha et voksent innhold og være laget for helt andre målgrupper enn barn.

I Norge ser det ut til at arbeidet i Sverige var en viktig påvirkning. Sture Hegerfors gjorde en viktig innsats med å skrive om tegneserier i aviser og bøker, og han var også en flittig foredragsholder. Vi ser at Hegerfors siteres i norske aviser på slutten av 1960-tallet, og den svenske innsatsen med å skape et miljø rundt den niende kunstarten smitter over grensen. Svenskene fikk på plass både Svenska Serieakademin og interesseorganisasjonen Seriefrämjandet. Samtidig ble tegneserietidsskriftet Thud startet opp, og etter hvert utviklet det seg til det som i dag er Bild & Bubbla.

Logoen til Tegneserieakademiet

I 1970 fikk Norge en egen organisasjon som også brukte tittelen tegneserieakademi, og gruppen rundt organisasjonen gjorde viktige grep for å fronte kunstarten. Spesielt viktig var en tegneserieutstilling på på Henie-Onstad senteret i 1971, men medlemmer av tegneserieakademiet var også aktive med skribentvirksomhet og deltakelse i radio og fjernsyn. Medlemsbladet Bobbla ble spesielt viktig som et møtepunkt der man kunne både lese om tegneserier og sette seg inn i trender både innenlands og utenlands. I tillegg gjorde Jo Lie en særdeles viktig jobb med å registrere og dokumentere tegneserier. Etter å ha lest seg gjennom hyllemeter med aviser, ukeblader og andre utgivelser på Universitetsbiblioteket i Oslo, kunne Lie slå fast tidlig på syttitallet at det da var utgitt mer enn 150 ulike norske tegneserier. I tillegg skaffet han til veie informasjon om tegneserieskaperne. Det var ingen enkel jobb. Noen av dem var allerede gått bort, mens andre ikke ville vedkjenne seg tegneseriene de hadde laget.

 

 
Ved siden av Tegneserieakademiet var det også andre grupper som samlet tegneserieinteresserte. Allerede på slutten av 1960-tallet ble det dannet en donaldistgruppe, og ulike lokale tegneserieforeninger ble stiftet på 1970-tallet. I tillegg startet forlagene opp egne tegneserieklubber. Blant annet kunne man melde seg inn i både Fantomet-klubben, Superklubben og Sølvpilenklubben, der klubbeffekter og medlemssider i tegneserieheftene var viktige ingredienser.

Den første siden i "Prokon". Popartinspirasjonen vises fra første øyeblikk.

 

Syttitallet er også en periode der mer kunstneriske tegneserier dukket opp i Norge. Peter Haars var først ute, der han tok utgangspunkt popart og laget en tegneserie inspirert av uttrykket til Roy Lichtenstein. "Prokon" fra 1971 var en samfunnskritisk tegneserie, før Haars fulgte opp med "Happybiff" i 1972 - nok en samfunnskritisk utgivelse med inspirasjon fra Arthur Millers skuespill "En handelsreisendes død". "Prokon" ble for øvrig gjenutgitt i 2013.

Den første opptredenen til Doktor Fantastisk i Dagbladet 1. mars 1972.

 

Dagbladet kunne i 1972 by på "Doktor Fantastisk" som føljetong. Tegneserien hadde manuskript av Axel Jensen, mens Tore Bernitz Pedersen og Roar Høyland var involvert som tegnere. Da tegneserien ble samlet i bokform i 1995, var de tre kreditert på forsiden, mens det inne i boken gikk frem av et forord at også Terje Brofos (alias Pushwagner) var involvert i tegneserien.

Sekvens fra "Soft City" av Pushwagner.

 

Axel Jensen og Pushwagner hadde også andre samarbeidsprosjekter. I 1980 var det en utstilling på Høvikodden med tittelen «En dag i familien Manns liv» basert på tegninger av Pushwagner og manuskript av Jensen. Den bestod av 32 seriegrafier og var et utvalg av en hel serie som i følge et oppslag i Dagbladet 20. juni 1980 også skulle "komme i bokform". Mye tyder på at «En dag i familien Manns liv» enten er «Soft City» eller en tidlig utgave av prosjektet. «Soft City» ble utgitt av No Comprendo Press i 2008 kreditert Pushwagner. Tegneserien er prisbelønnet, og innholdet har vært utstilt flere ganger i både inn- og utland.

Hefteflom og stagnasjon

Frem til 2. verdenskrig var det egentlig ikke noen forsøk på å utgi det vi i dag ser på som tegneseriehefter. Det nærmeste var Spenning og spøk, som var et tegneseriebilag til Norsk Ukeblad i 1935. Tegneserieutgivelser i Norge på denne tiden var i hovedsak julehefter, og et flertall av disse var norskproduserte.

Amerikanske tegneserier utenom juleheftetitler som Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia og Blondie holdt seg i aviser og ukeblader, og det var først i 1941 at det første tegneserieheftet med slike tegneserier dukket opp i Norge. Spøk og spenning var sannsynligvis inspirert av det danske Skipper Skræk-bladet, og antologien samlet amerikanske tegneserier fra søndagsavisene publisert omtrent slik som tegneseriebilagene så ut i USA. Det var derfor ikke rart at Spøk og spenning dukket opp på nytt etter krigen etter samme mal, og Allers lot Skipper Skræk få en norsk avlegger i form av Skippern i 1947. Selv om disse tegneserieheftene var viktige, var det først i 1948 at den største salgssuksessen blant norske tegneseriehefter dukket opp. Donald Duck & co kom med første nummer like før jul. På grunn av papirrasjonering måtte tegneseriebladet starte opp som månedsblad og med et begrenset antall sider. Etter hvert økte både sidetallet og utgivelsesfrekvensen, og fra 1959 kom heftet ukentlig. Salgstallene nådde en topp på 250.000 eksemplarer i henholdsvis 1979 og 1986. Ikke ille når man tenker at landet på denne tiden hadde en befolkning på rundt fire millioner innbyggere!

 

Det første Se og les i 1945. Kaare Bratung tok seg av forsidetegningen.

Flere av juleheftene som var etablert i mellomkrigstiden fortsatte utover 1940- og 1950-tallet. Like fullt må man si at etterkrigsårene la en demper på produksjonen av norske tegneserier. Mens det hele tiden ble publisert norske tegneserier til aviser og ukeblader, var det få titler i bladhyllene. Eyvin Ovrum hadde gjennom sitt Atelier E-O stått bak en rekke tegneserier. Som regel var han redaktør, noen ganger figurerte han som manusforfatter og innimellom kunne han bidra med tegninger. E-O’s norske bildeserier ble gjenskapt som Se og les, som kom som antologi med 21 hefter fra 1945 til 1947. I tillegg var Atelier E-O ansvarlig for flere tegneserier som fikk plass i ulike aviser og tidsskrifter.
 

En tidlig Baldrian-stripe. Denne var på trykk i Nationen 7. august 1948.

Den viktigste samarbeidspartneren til Eyvind Ovrum var Kaare Bratung. Bratung var en meget habil tegner som behersket flere stilarter. Han hadde tegnet actiontegneserier med for eksempel remediering av Hjortedreper og Jøngehøvdingen, mens humortegneserier som Professoren, Jompa lapp og Baldrian viste en annen side av Bratung. Dyr stod i fokus med kuen Dagros og hesten Pilatus, mens han også tegnet sakprosa med “Fru og frøken Flink” med oppskrifter i tegneserieform. Dagros ble en spesielt stor suksess for Atelier E-O med publisering i mange aviser, og tegneserien fikk også en håndfull julehefter på 1980-tallet. Ellers ble Kaare Bratung tildelt Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris i 1977 for sin samlede innsats.

 

Et eksempel fra "Ningsiangpatruljen" tegnet av Sverre Madsen. Dette utdraget var på trykk i Kom og se nr. 6/1946.

Sverre Madsen arbeidet som tegner og litograf hos Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger. For Det norske misjonsselskap laget han flere tegneserier, som kom på trykk i barnebladet "Kom og se". For eksempel var en adaptasjon av "Ningsiangpatruljen" av Racin Kolnes på trykk i bladet i 1946. Dette er en skildring av speiderliv i Kina på midten av 1940-tallet. Madsen laget blant annet også indianertegneserien "Skatten" og en tegneserieversjon av Annie Fellows Johnstons "Gutten fra Galilea".

 

Odd Harrongs karakter Blid Berg - her som cowboy.

Odd Harrong var kunstneren som gikk egne veier. På femtitallet laget han tegneseriehefter der han skrev, tegnet og ordnet det forretningsmessige selv. I alt kom det 47 utgivelser fra 1952 til 1956 med «Harrongs komikk» og «Harrongs Cowboy komikk». En av karakterene hans, Blid Berg, fikk seg et eget hefte allerede i 1942, og i 1971 dukket figuren opp i et eget julehefte. Det kom to album med Odd Harrongs «Den usynlige mannen» i 1978. Disse ble utgitt av Harrong på eget forlag og inneholder tegneserier som opprinnelig var trykt i «Harrongs Cowboy komikk» på femtitallet. Enkelte av Harrongs tegneserier ble også trykt i aviser på 1960-tallet. Etter dette har det vært stille rundt tegneseriene til Odd Harrong i norske tegneserieutgivelser med unntak av noen smakebiter som var på trykk i Fidus på nittitallet.

 

Smørbukk i streken til Solveig Muren Sanden fra 1958.

I 1957 overtok Solveig Muren Sanden tegneransvaret etter Jens R. Nilssen på «Tuss og Troll». Tegneserien hadde vært publisert som julehefte med tegneserier basert på eventyr siden 1945, og fra 1944 gikk tegneserien også i Norsk Barneblad. I 1959 overtok Solveig Muren Sanden også «Smørbukk», som hadde vært publisert siden 1938. Med innsatsen på disse tegneseriene gjennom mange tiår skapte Sanden seg en status som den viktigste kvinnelige tegneserieskaperen i Norge. Hun ble da også tildelt landets første tegneseriepris, da hun sammen med Johannes Farestveit fikk Kulturdepartementets tegneseriepris i 1973. Solveig Muren Sanden er også tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv.

 

Bassen & co ble publisert som helsides tegneserier i Familien. Her er et utdrag fra en slik side.

 

Lars Wangensten-Berge var grafisk designer i forlaget Aschehoug i flere tiår, og han illustrerte en rekke bøker. I 1948 startet han opp tegneserien "Bassen & co" i Kristen Ungdom, som skiftet navn til Familien i 1959. Tegneserien holdt det gående i nesten tyve år, og den skildrer en vennegjeng som opplever både spennende eventyr og hverdagsliv et sted på Sørlandet. Tegneserien er preget av Wangensten-Berges gode tegnearbeid og en realistisk tilnærming i handlingen.

Kjell Aukrust leker seg med tegneseriens form og virkemidler i denne stripen med N'Albert.

 

Kjell Aukrust var involvert i flere tegneserier. Allerede i 1941 fikk han tegneseriestriper på trykk i Aftenposten i forbindelse med en tegneseriekonkurranse. I 1946 ble Aukrust vernepliktig tegner i «Mannskapsavisa», og etter militærtjenesten fortsatte han med oppdrag for Forsvarets avis. Det var i «Mannskapsavisa» soldattegneserien om «N'Albert» dukket opp for første gang i 1951, og Aukrust tegnet nye striper med tegneserien frem til 1959. Siden gikk «N'Albert» i opptrykk i «Mannskapsavisa» og senere i etterfølgeren «Forsvarets Forum». En samlebok med alle de 157 stripene av tegneserien ble utgitt i 2019. 

 

Med uventede vrier på handlingen og ulike metagrep gjorde Odd Børretzen en spennede jobb i NÅ med tegneserien "Herr Cule".

Odd Børretzen laget flere tegneserier for ukeblader og aviser. Den viktigste av disse er «Herr Cule», som gikk i ukebladet NÅ i 1959 og 1960. «Herr Cule» er en leken tegneserie, som leker seg med kunstartens form og uttrykk. Børretzen var ikke redd for å eksperimentere, og «Herr Cule» fremstår som temmelig moderne i forhold til andre norske tegneserier fra samme tid. «Herr Cule» ble utgitt i en samlebok fra Lite forlag i 2024.

Peer Gynt ved Soria Moria slott fra Øverland og Opøiens Ibsen-adaptasjon.

Av avistegneserier i etterkrigstiden må «Peer Gynt» av Arne Øverland og Per Opøien (1961), «Grane» av Christian Kittilsen (1963), «Hobby Hipp» av Sissel Solem (1970), «Seidel og Tobram» av Håkon Aasnes (1972) og «Glåmrik» av Bjørn Morisse (1972) nevnes spesielt. «Peer Gynt» ble opprinnelig kun trykt i Danmark og Tyskland, fordi tegneserien ble stoppet av Henrik Ibsens arvinger i Norge. Det var først da Ibsens verker var falt i det fri at tegneserien kunne trykkes i norsk språkdrakt, og da dukket den opp i Aftenposten og en rekke regionsaviser.

Christian Kittilsens Grane i Aftenposten 8. februar 1965.

 

Christian Kittilsen hadde laget flere tegneserier før han startet opp med «Grane». Første stripe var på trykk i Aftenposten 2. januar 1963, og tegneserien gikk i avisen frem til 14. oktober 1972. Mange regner «Grane» som den første norske tegneserien med naturvern som hovedtema.Så langt er de nærmere 3000 stripene med tegneserien ikke utgitt i samlet form.

Den eneste Hobby Hipp-utgivelsen er dansk. Denne tverrpocketen ble utgitt av Winthers forlag i 1979.

Sissel Solem var Norges største tegneseriesuksess utenlands på 1970-tallet. Tegneserien «Hobby Hipp» var på trykk med dagsstriper i aviser som Dagens Nyheter i Sverige, Politiken i Danmark og London Express i Storbritannia. I tillegg kunne man lese tegneserien her til lands i ukebladet NÅ og avisene Adresseavisen, VG og Bergens Tidende. Det finnes kun én «Hobby Hipp»-utgivelse, og det er en tverrpocket i serien Mini-pocket. Den kom fra Winthers forlag i Danmark i 1979. Tegneserien ble aldri samlet på norsk, men et utvalg striper var på trykk i Bobla nr. 151. I tillegg hadde Adresseavisens lesere et gjensyn med tegneserien for ikke så lenge siden. Fra mars 2019 til januar 2021 trykket avisen «Hobby Hipp» på ny. I ettertid ser vi at «Hobby Hipp» har fått lite oppmerksomhet. Tegneserien er utelatt i både bøker og artikler som tar for seg norsk tegneseriehistorie til tross for tegneseriens utbredelse og suksess.

Vikingkarakterer som diskuterte syttitallets samfunn var typisk for Glåmrik. Her en stripe fra 1975.

Bjørn Morisse var både musiker og kunstner. Som serieskaper er han best kjent for tegneserien "Glåmrik", som gikk i Dagbladet i to perioder på 1970-tallet. Tegneserien var både ironisk og samfunnsrefsende, og den ble utgitt i tre tverrpocketer. Morisse bodde i perioder i Danmark, og han fikk “Glåmrik” utgitt der under navnet “Svikingene”. I 1979 ble tegneserien lagt ned etter at Morisse hadde laget en vits som gjorde narr av jødeutryddelsene under 2. verdenskrig.

Seidel og Tobram må regnes som en unik stripetegneserie i norsk sammenheng. Dette eksemplet var på trykk i Nationen i 1973.

 

Seidel og Tobram dukket opp på trykk i norske aviser 6. august 1972. Med Bulls som distributør, fikk tegneserien en større utbredelse enn det som var vanlig for norske avistegneserier på denne tiden. På det meste gikk “Seidel og Tobram” i fjorten aviser. Den ble lagt ned etter tyve år. Da hadde Aasnes laget cirka 5000 striper med tegneserien. Det er kommet to utgivelser fra tegneserien. Begge som årsalbum fra Norsk Tegneserieforum på 1980-tallet.

NTFs årsalbum fra 1983 hadde fokus på Håkon Aasnes og "Seidel og Tobram".

Utover 1950- og 1960-tallet drukner de norske tegneseriene i forhold til utenlandske tegneserier. I avisene og ukebladene er det i hovedsak amerikanske avistegneserier som fører an, og i kioskhyllene dukker det jevnlig opp nye titler som gjør at tilbudet av tegneseriehefter bare blir større. Flere genrer finner sin plass på markedet, og funny animal-tegneserier fra Disney-konsernet får følge av en rekke tegneserier med fokus på spenning og humor. Blant disse er westerntegneseriehefter som “Vill vest” og “Hopalong Cassidy” og superhelttegneserier som “Stålmannen” og “Lynvingen”. Utenom juleheftene er norske tegneserier i klart mindretall.

Krig og eksperimenter

Andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen skapte en ny hverdag for tegneserier i Norge. De første krigsårene fortsatte en rekke utenlandske tegneserier i aviser og ukeblader, men etter hvert satte okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling en stopper for enkelte tegneserier av utenlandsk opphav. En egen forordning om oversatt litteratur sørget for forbud av en rekke tegneserier laget i allierte land, mens nazistene også drev sensurvirksomhet av både tegneserier, vitsetegninger og annet innhold i ulike publikasjoner.

"Lille Nulle" fra Fritt Folk 20. januar 1945.

 En tegneserie som var godkjent av okkupasjonsmakten, var «Lille Nulle» av Ola Cornelius. Cornelius må regnes som en av landets pionerer innen animasjon, og han var involvert som regissør av Norges første animasjonsfilm «Fanden i nøtten» fra 1917. Her samarbeidet han med blant annet Eyvin Ovrum. «Lille Nulle» gikk i Nasjonal Samlings avis Fritt Folk i 1944 og 1945. Hovedpersonen er en liten gutt som stiller spørsmålstegn ved det han hører om krigen og samfunnssituasjonen. Dette går til stadighet ut over foreldrene, som har jøssingsympatier.

En del amerikanske tegneserier fikk gå i ulike norske publikasjoner gjennom store deler av 2. verdenskrig. Sannsynligvis gikk disse gjennom sensuren fordi innholdet var uskyldig nok for de nazistiske sensurmyndighetene. I tillegg var flere tegneserier redigert til den klassiske, norske publiseringsformen med tekst under rutene. Dermed kan det være at okkupasjonsmakten trodde at dette var norskproduserte tegneserier.

Handlingen i "Brillebekk junior" tar utgangspunkt i hendelser rundt sønnen til skolemester Brillebekk. Tegneserien til Alice Midelfart kunne leses i Damms Billed-serier.

 

Andre verdenskrig ble en god tid for nye, norske tegneserier. Selv om den tyske okkupasjonsmakten forbød utenlandske tegneserier og sterk sensur rådet, ble det laget enkelte interessante tegneserier. Både Aftenposten og Norsk Ukeblad var blant dem som inviterte til tegneseriekonkurranser, og flere blader erstattet utenlandske tegneserier med norske. Det er med dette bakteppet at en rekke tegneserier blir til. Dog er flere av krigens nyskapninger innen den niende kunstart knapt sett utenfor bladene og avisene de ble trykt i den gang. Det er synd, for det er mye godt arbeid å finne sammen med en og annen kuriositet.

 

Cyklon Kid i Mystikk i 1943. Tegneserien er senere samlet i utgivelsen «Norske tegneserier 1942-1947», som ble utgitt på Steens forlag i 2016. Her kunne man også lese andre tegneserier av Arnold Jacoby og brødrene Mosebekk.

Verdt å trekke frem her er stripeserien «Vingtor» av Roar Ydse, som vant Aftenpostens tegneseriekonkurranse. Dette er en satire over livet i okkupasjonstidens Norge med karakterer som ser ut til å være hentet ut av norrøn mytologi. I samme konkurranse deltok Kjell Aukrust og Einar Granum, som fikk femteplass for «Simen» med handling fra norsk bondemiljø. Tegneseriekonkurransen i «Norsk Ukeblad» ble vunnet av science fiction-tegneserien «Atlantis» av pseudonymet Erik Glende. Bak det skjulte forfatter Arnold Jacoby seg sammen med kunstnerbrødrene Trygve og Olav Mosebekk. Trygve Mosebekk prøvde seg også på superhelter sammen med Jacoby. Deres «Cyklon Kid», som hadde Irian Dew som byline, havnet på trykk i Mystikk i 1943.

 

Forside med Den grå ulv av Jacob Grundt til Damms Billed-serier.

Ellers må det trekkes frem norskproduserte spenningstegneserier trykt i «Damms Billed-serier» og «E-O’s Norske Bilde-serier» fra 1942. Blant disse er indianertegneserien «Hjortefot» tegnet av Jacob Grundt, «Den grå ulv» av Grundt og manusforfatter Håkon Bjerre samt «Hjortejeger» av Kaare Bratung. Alice Midelfart, som senere illustrerte de norske Pippi Langstrømpe-bøkene, bidro med humortegneserien «Brillebekk junior» og sakprosategneserien «Historien i tekst og bilder» i Damms Billedserier. I samme blad kunne man lese «Aladdin og tryllelampen» av Johs. Berggren, som tok utgangspunkt i arabiske eventyr. Også Thorbjørn Egner ga ut tegneserier på 1940-tallet, men hans «Klattiklatt drar til negerland» fra 1943 kommer neppe i nye opplag.

 

Jungelaction med Knut Berg i juleheftet fra 1949.

En av viktigste tegneseriene fra krigstiden, er «Ingeniør Knut Berg på eventyr». Tegneserien til Ronald Stone og Vigleik Vikli var på trykk i Nynorsk Vekeblad fra 1941 og frem til 1954. Tegneserieskaperne brukte pseudonym, og bak dem skjulte tegneren Jostein Øvrelid og forfatter Hallvard Sandnes. "Ingeniør Knut Berg på eventyr" var en eventyrserie som etter hvert ble en rendyrket science fiction-føljetong. I tillegg til publiseringen i Nynorsk Vekeblad fikk tegneserien eget julehefte som startet opp i 1943. Med brudd i publiseringsrekken eksisterer juleheftet den dag i dag, og mange av juleheftene er opptrykk av tidligere utgivelser. En nyversjon tegnet av Knut Westad ble forsøkt fra 2007. Med manuskripter av Bing og Bringsværd varte denne versjonen bare noen få år. I 2022 har Øyvind Lauvdahl fått ansvaret til å lage enda en utgave av den klassiske tegneserien.

 

Etterkrigssatire med Jungle Jack fra Dagbladet 27. august 1945.

I 1941 startet «Jungle Jack» av Gøsta Hammarlund opp i Dagbladet. Tilsynelatende er dette en parodi på kjente jungeltegneserier som Tarzan og Fantomet, men den hadde også en samfunnskritisk bunn med små spark til okkupasjonsmakten. Tegneserien forsvant etter hvert fra avisen, men den dukket opp på ny etter 2. verdenskrig i samme avis. Hammarlund fortsatte samfunnssatiren, og kunne sende enda mer solide spark enn det han gjorde under krigen. Tegneserien er ikke samlet i ettertid. 

 

I «A/S Lys og luft» valgte Arne Taraldsen et klassisk oppsett med tekst og ikke snakkebobler. Grafisk sett ble dette variert med tekst både under og over tegningene.

Arne Taraldsen hadde også et skråblikk på krigen i «A/S lys og luft: En profitørs saga og litt av hvert fra hjemmefronten». Tegneserien startet opp som stripe i avisen Friheten, og den ble senere samlet i en egen bok i 1946. Taraldsen har her en vinkling, som er i tråd med moderne historieskrivning, der man har et annet syn på 2. verdenskrig og den kollektive, norske oppfatningen av krigen. Tegneserien er politisk, der den setter spørsmålstegn ved brakkebaroner og andre som tjente penger på samrøre med den tyske okkupasjonsmakten. Samtidig har den et ironisk forhold til hjemmefronten. Det var nok ikke uten grunn at «A/S Lys og luft» ble laget av en kommunistisk tegneserieskaper og utgitt i en avis tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. Ellers laget Arne Taraldsen også tegneserien "Nils Førstereis' erfaringer". Den var på trykk i sjømannsbladet Frivakt i 1948 og 1949.

Dialogene i "Umulige Julie" av Arvid Michelsen er preget av hovedpersonens bruk av dialekt.

Det var få tegneserier med kvinnelige hovedpersoner i denne perioden. Ett av unntakene er «Umulige Julie» av Arvid Michelsen startet opp i Folkemagasinet i 1942. Der gikk den i cirka ett år til bladet ble stoppet. Etter 2. verdenskrig ble «Umulige Julie» trykt i bladet fra 1946 til 1955. Tegneserien kunne leses i fire julehefter på femtitallet.

 

En av julehefteforsidene til Jens R. Nilssen fra «Tuss og troll». Denne var på trykk i 1954.

I ettertid er det  «Tuss og troll» som er den mest varige tittelen av tegneseriene som ble startet opp i krigsårene. Tegneseriene med eventyr og sagn kan sees på som en videreføring av «Eventyr i billeder», men samtidig skapte Øyvind Dybvad (manusforfatter og redaktør) sammen med Jens R. Nilssen noe eget. «Tuss og troll» kom først på trykk i Norsk Barneblad i 1944, men allerede året etter dukket tegneserien opp med eget julehefte. Som julehefte har tittelen fortsatt frem til nåtiden, og en rekke viktige tegneserieskapere har vært involvert. Blant dem er Solveig Muren Sanden, Anders Kvåle Rue og Håkon Aasnes.